Jeg skulle akkurat til å slå inn en spiker i veggen da broren min kom bort til meg. Han flirte, tok fra meg hammeren og sa: ”Det der kan du bare gi opp med en eneste gang. Dette er en guttejobb.” En guttejobb? Akkurat som om han kunne gjøre dette bedre enn meg bare fordi han var gutt?

Er ikke kvinner og menn like mye verdt?

De er ganske forskjellige, men de er vel like mye verdt selv om? På 1800-tallet mente de fleste at kvinnene bare skulle være hjemme å sy, passe barn og vente på å bli gift. Synes du dette er riktig? Jeg synes det er morsomt å lese, sy og å være hjemme. Men jeg synes også at det er gøy å være ute, snekre, lære og å ha gym. Dette skal liksom være ”gutteting”. Eller det var i alle fall før i tiden. Særlig å ha gym synes jeg er moro. Guttene er ofte flinkere enn oss, men vi jenter står også på og gjør vårt beste.

Tenk om vi nesten ikke kunne ha vært i bevegelse. Det er i hvert fall slik jeg oppfatter at de hadde det i romantikken. At jentene bare skulle brodere, lese, lage mat og spille piano. Ingen kvinner fra velstående familier kunne jobbe eller skrive bøker. Men kanskje jeg tar feil. Kanskje de var ganske mye i bevegelse. Kan hende at de ofte red eller gikk fort for å rekke noe. De var sikkert mye i selskaper og danset mye. Det er jo god mosjon å danse. Moro er det også. Kanskje de likte å bare sy og spille piano? Det kan godt hende at jeg også hadde likt det.

Men en ting jeg ikke tror jeg hadde likt er å ikke kunne snakke i forsamlinger og ikke kunne si meningen min. Ikke kunne jobbe med det jeg ville og ikke minst å ikke kunne gifte meg med den jeg er glad i. Jeg kom til å tenke på hvis jeg hadde blitt giftet bort av foreldrene mine. Hadde det vært i dag, ville jeg ikke ha godtatt det. Jeg hadde satt meg opp mot foreldrene mine, og dratt bort for å gifte meg. Men kanskje jeg ikke ville tenkt sånn før i tiden. Da ville jeg kanskje bare godtatt det, og tenkt at det var sikkert det beste for meg. Hva ville du gjort hvis du hadde blitt giftet bort?

Hvis du for eksempel tenker på Camilla Collett. Hun skrev romanen: Amtmannens døtre. Den handlet om fire søstre som alle ble giftet bort. De levde ikke noe lykkelig liv. Camilla levde vel egentlig ikke noe særlig lykkelig hun heller, tror jeg. Hun så urettferdigheten i det og ville at kvinnene selv kunne få velge hvem de skulle gifte seg med og hva de skulle gjøre og jobbe med. Derfor skrev hun romanen, som et slags angrep på foreldre som giftet bort barna sine. Ville du giftet bort barnet ditt?

På 1800-tallet skulle kvinnene skjule sine følelser, tvil og lengsler. Går dette egentlig an? Hva menes med å skjule følelsene sine? Var det feil av kvinnen å ta det første skrittet i et forhold? Kunne de vise følelsene sine etter de var gift? Jeg trodde kvinner på den tiden liksom skulle være myke og følsomme. Men hvordan kan man være følsom hvis man ikke kan vise følelsene sine?

I romantikken var den ”perfekte” kvinnen myk, følsom, ufølsom, glad i å sy og å sitte inne, flink til å lage mat, uselvstendig, trofast mot sin mann, kanskje ikke så smart, likegyldig, flink til å danse og ikke minst føyelig. Er dette bare gode egenskaper? Jeg tror at dersom jeg hadde møtt en slik kvinne i dag, ville jeg synes hun var kjedelig. På 1800-tallet ville jeg kanskje beundret henne? Jeg kom til å tenke på at menneskene har forandret seg og sine meninger mye på bare 200 år. Veldig mye, også. Fra å være ideal til en kjedelig person. Men hvis jeg hadde på en eller annen merkelig måte kommet til romantikken, hadde nok de personene som levde der synes jeg var rimelig spesiell.

For 200 år siden skulle kvinnene i Norge tie i forsamlingen og la være å si sine meninger. Det er fortsatt noen som mener dette i dag. Jeg kom til å tenke på Rosemarie Köhn. Hun skulle holde en tale, men kapellanen ville ikke at hun skulle fordi hun var en kvinne og pga meningene hennes. Ligner ikke dette litt på det gamle kvinnesynet?

Vi har kommet ganske langt når det gjelder kvinnerettighetene her i Norge. Før i tiden for eksempel kunne ikke kvinnen engang ha jobb, men det kan de jo nå. Heldigvis. Men det er fortsatt mange som mener at ikke kvinner skal bli sjefer, og kvinner får gjerne mindre lønn enn menn selv om de gjør akkurat den samme jobben. I islam er kvinnene fortsatt veldig undertrykte. De er kanskje enda mer undertrykte enn kvinnene her i Norge for 200 år siden. Kvinnene blir giftet bort, og er mannen ”underlegen”. Mannen har kontroll over kvinnen. For eksempel så arver kvinner bare halvparten av det mennene gjør og hun må jobbe hjemme. Dette er ganske likt som i Norge på 1800-tallet, eller kanskje verre?

Er snekring en ”guttejobb”. Er alle kvinner og menn likestilte? Har vi virkelig kommer så langt som vi tror?