Jeg vil si noe om mitt forhold til grenser. Ikke grenser mellom land og kontinent naturligvis. Nei, grenser vi har inni oss eller grenser vi setter for våre barn. Hva skal man egentlig si om grenser? En grense er en grense og sånn er det vel med det? Alle vet jo hva en grense er, men det er ikke så lett å vite hvor den går bestandig naturligvis.

”Der går grensa!” er det mange småbarnsforeldre som sier. 3 ord, men allikevel 3 ord som sier det meste. Jeg fryser nedover ryggen når jeg tenker på det. Ekkel setning det der, særlig når pappa sier det. Jeg har et sånt bilde inni i hodet mitt, en slags setting der et barn, en gutt, (vet ikke hvorfor det er en gutt, men gutter gjør mye gærnt) uansett, jeg trur han dytter søstera si i vannet og det kommer ei mor, ei svær ei. Hun løper bort til den stakkars gutten og fillerister han, hun rister så hardt at tårene spruter ut av øya på han. Gutten griner og sutrer i lang tid etterpå. Der gikk grensa for å si det sånn, og gutten skjønte sikkert at han ikke skulle gjøre det igjen, men var det den riktige måten å gjøre det på?

Jeg trur grunnlaget for hva man foretar seg i livet blir satt allerede i barnehagen. Da mener jeg ikke at ramp i barnehagen blir til bankranere i voksen alder eller noe sånt. Nei, men at man får et grunnlag som ikke er helt bra vil jeg nok si stemmer.

For man er blitt så forsiktig nå til dags, alt er blitt så farlig, og Svein Woje er enig. Alt er farlig for unger. Alt er blitt så farlig at barn som vokser opp nå blir beinskjøre fordi de har blitt nektet fri utfoldelse i lek. Et håndfast eksempel på dette er at barnehager er pålagt å kappe greiner av trær slik at barna ikke kommer seg opp i dem. Det kan vel knapt nok være noe som er mer naturlig for barn enn akkurat det å klatre i trær. Det er barnehagetantene som setter grensene nå, det er de som hjelper barna å sosialisere seg. Foreldrene jobber, og jobber. Selv har jeg aldri gått i barnehage, ikke SFO heller, det er jeg glad for. Jeg husker at vi treklatrende barna alltid sto utenfor skolegården å erta SFO barna som ofte satt i tekka og grilla pølser, eller tegna. Flere av dem rømte og kom aldri tilbake igjen.

Foreldrene skal oppdra barna, jeg høres kanskje litt konservativ ut når jeg sier at en forelder burde være hjemme mens barnet vokser opp. Oppdra det etter eget ønske og sette passende grenser. Jeg håper for guds skyld at det ikke er en haug med barnehagetanter som skal oppdra barna mine, og det er da jeg begynner å tenke på hvordan jeg blir som forelder, blir det meg som setter grensene? Blir jeg typen som kjefter og smeller, (som den svære mora nevnt tidligere)? Eller den typen som overser dårlig oppførsel, mas og stygg munnbruk og heller roser barnet når noe positivt er blitt gjort og gir det full oppmerksomhet for det? Sistnevnte håper jeg, for det er vist sånn det skal være. Det er forsket på.

Jeg skal la ungen min utfolde seg fritt, sånn som jeg fikk når jeg var liten, klatre i trær og sloss med nabogutten. Leke med sverd og skjold, pil og bue, hvis det blir gutt da naturligvis. Jenter vet jeg ikke hva gjør for noe. Leker i dukkehuset sitt, klipper av seg håret og er misunnelig på gutta tenker jeg.

Tenke ja, det å tenke er greit nok i og for seg det. Lenge hadde jeg det sånn at når jeg møtte folk som ikke tenkte eller mente det samme som meg, da tenkte jeg at de måtte være litt gærne. Sånn kan det være med grenser og oppdragelse også. Ikke-røykere for eksempel som oppdrar sine barn til ekle små tyggegummiluktene moralister som går igjennom den eneste røykekupen på toget og sier ”æsj det lukter røyk her, røyk er farlig for kreften”. Jeg trur at ikke-røykende mener at annerledes tenkende burde reise til… Spania.

Men etter hvert, etter hvert som tiden går, man vokser opp og blir eldre, ja, når vi er sånn ca 14-15 år gamle slutter de fleste å høre på foreldrene sine. Foreldrene vet ingenting. Vi er blitt noen stae og alltvitende mennesker. Det er rart med det, man begynner å sette sine egne grenser, og grensene som foreldrene/barnehagetantene satt i vår tidlig barndom er glemt. Man setter sine egne nye grenser, og presser de gamle til det ytterste, noen presser de lenger også, men da angrer de som regel etterpå. Sånn er livet.

Livet ja. Man lærer så lenge man lever, sier nå jeg. Det er lov å presse sine egne grenser, men det er litt verre å presse andres grenser. For eksempel drikkepress, jeg vet dette ordet er litt ”slitt” når det er snakk om å presse grenser, men jeg bruker det allikevel. Eller slitt og slitt, oppbrukt blir vel mer riktig i denne sammenhengen. For til vanlig er det bare et ord, og man tenker ikke så mye over det verken med hat eller kjærlighet. Hadde det bare vært øl vi hadde blitt presset i oss, men nå har det jo kommet så mye annet på markedet, exstacy, GHB og pepper. GHB som lages på kjøkkenbenken, mellom komfyren og vasken kan man lage det. Og pepper, mamma kunne ikke skjønne at det gikk an å ruse seg på pepper, da lo jeg å sa det var amfetamin.

Men jeg har mange, mange ganger, mange, mange, mange ganger gått rundt og tenkt. Ikke på livet, eller på livet også for den saks skyld, for grenser er jo en stor del av livet. Ingen har lov til å presse deg til å ta noe som helst, ikke øl, ikke GHB eller andre ting som er lagd på kjøkkenbenken. Ikke engang en skive med ost eller smøreost for å si det på den måten. Noen ganger må man også si klart ifra når det kommer til seksuallivet. Seksuallivet skal man ikke spøke med. Seksuallivet er til for å respekteres mener nå jeg. Jeg husker engang jeg sakte men sikkert førte hånda mi oppover låret til kjæresten, hun slo meg på handa, hun sa ikke noe, ingen verdens ting. Og det var kanskje det verste, jeg fikk meg en lærepenge, respekterer man ikke andres grenser driter man seg ut, for jeg blei utrolig flau, men jeg kan jo bare snakke for meg selv. Men man må tenke seg om ”respekterer jeg andres grenser?”

Jeg satt meg forresten til å lese avisa her en morgen. Det er viktig å følge med i verden, og akkurat det å lese avisa kan være lurt når det gjelder akkurat dette. Men å begynne å filosofere om verden ville vært en utrolig omfattende oppgave, og det ville tatt utrolig lang tid. Så jeg skal holde meg til grenser. Ja, uansett, da jeg leste avisa. Her forleden. En morgen. Det er ofte om morgen jeg leser avisa. Og jeg leste om en voldtekt, og det fikk meg til å tenke. For jeg tenker mye. Også når jeg leser avisa. Jeg tenkte litt på diktet ”ord over grind” av Halldis Moren Vesaas når jeg leste dette. Grinden som ingen skulle gå over, men denne voldtektsmannen hadde virkelig gjort det. Nei, han hadde ikke bare lett og lystig hoppet over grinden, han hadde rivd ned hele fordømte gjerdet rett og slett. Han hadde trengt seg inn i henne, ikke bare fysisk i den forstand, men også psykisk. Mannen var gal. Denne kvinnen som ante fred og ingen uro. Hun hadde kanskje vært og handlet og var på vei hjem da denne mannen dukket opp på stien fra byen og til huset der hun bodde. Tenk hvis han truet henne med kniv. Slo til henne så hun mistet egga og melken som hun skulle bruke til vaffelrøren. Og nå var egga knust, 6 egg knuste. Alle sammen. Og melken, melken den var for lengst rent bort. Jeg fikk en veldig medfølelse med denne kvinnen. Stakkars kvinne.

Men som sagt, grenser. Jeg har nå sagt noe om mitt forhold til grenser. Ikke grenser mellom land og kontinent naturligvis. Nei, grenser vi har inni oss eller grenser vi setter for våre barn. Jeg har filosofert og tenkt, og tenkt, og tenkt. Og jeg vet hvor grensa går nå, man kan ikke holde på i evigheten. Så jeg trur det er like greit jeg avslutter. Jeg er fornøyd nå. Ja, det er jeg. Men til slutt vil jeg gjerne konkludere med følgende ordtak, som for øvrig er identisk med Kardemommeloven: ” Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.”

Kåseriet er Odd Børretzen inspirert.