Kjære venner. Hvis jeg har noen da. Takk for at dere er til. Takk for at dere alltid var der for meg, og trøstet meg når jeg var lei meg. Takk for at var ærlige mot meg.

Kjære bekjente. Dere som bidro til at jeg følte meg mutters alene, eller skapte misnøye. Dere som startet baksnakkingen, selv om dere egentlig ikke ante hva dere pratet om. Jeg trodde jeg kunne regne dere som mine venner, men dere regnet ikke meg som en av deres. Jeg vil stikke et hull på ballongen deres. Jeg vil dra all luften ut av dere, slik dere gjorde med meg. Men det kan jeg ikke gjøre. Det vil ødelegge mitt rykte slik at dere får muligheten til å baksnakke enda mer om meg. Jeg vil ikke gi dere den gleden. Aldri i verden.

Hva er forskjellen på venner og bekjente? Ofte er det lettere å baksnakke om mennesker man ikke kjenner så godt, enn å finne positive sider. Forskjellene på venner og bekjente er store. For det første er venner noen du kan regne med, det er ikke bekjente. For det andre er venner som regel ærlige mot deg, det er ikke bekjente. For det tredje og siste er vennskap en uforklarlig følelse mellom to eller flere mennesker, den følelsen får man ikke med bekjente. Du kan godt ha mange bekjente men husk å se over skulderen din for å se om noen følger etter deg. Jeg tror vi alle kan slå fast at det er bedre med en fugl i hånda, enn ti på taket. Ikke sant?

Har du lyst på et jordbær? Ja takk. Vi kan sammenligne et godt vennskap med jordbær. De kan både være sure, søte eller kanskje bitre. Uansett vet vi at jordbær er jordbær. På samme måten er et godt vennskap fylt med både sure stunder, søte stunder og bitre stunder. Det som er så bra er at uansett vet vi at et vennskap er et vennskap og det vil bestå. Som regel i hvert fall.

Jeg leste for noen dager siden en artikkel i aftenposten. Der sto det om jakten på en død manns liv. Dette er historien om Jan Erik Fosshaug som døde en høstnatt i fjor. Ingen kom i begravelsen. Ingen husket han. Ingen brydde seg. Han hadde vært en outsider hele livet, en som bare var der men som egentlig ikke var der allikevel. Jeg har hørt ting som at ”ingen er mutters alene” eller ”alle har noen venner”, men denne artikkelen beviste at det ikke stemte.  Denne artikkelen er en tankevekker for oss alle. Jeg kan ærlig innrømme at tårene rant nedover kinnet mitt, jo mer jeg leste. Jeg tror at vi alle trenger venner. Vi trenger noen som kan ta vare på oss og akseptere oss for den vi er.

Hvem skal ta vare på meg? Enten du tenkte den setningen inne i ditt stille sinn eller ropte den sint ut er følelsen den samme. Følelsen av å ikke bli akseptert, følelsen av å ikke bli tatt vare på. Kanskje har du ikke funnet en ekte venn enda? Fortvil ikke. Det finnes håp der ute. Forhåpentligvis.