Oppgave 3: Troen på Gud har i dag mistet sin selvfølgelighet for mange mennesker.

– Skriv et personlig essay om denne påstanden.

Gud. Et allvitende vesen som passer på oss, straffer oss, styrer oss og til en viss grad dikterer hva vi skal bruke tiden vår på. En farsfigur, en morsfigur, en man henvender seg til i tunge stunder eller ved lykkelige begivenheter, en som kan ta ansvar og rettlede oss. Kort sagt Gud. Dette vesenet har gjennom historien betydd utrolig mye for utviklingen og verdensbildet, samtidig som det har hatt stor påvirkning på enkeltmenneskene. For bare 100 år siden trodde nesten alle enkeltmenneskene i dette landet på Gud.

Desember 2007, i klasserom 206 på Oslo Katedralskole. Det er siste skoledag før juleferien, det eneste som gjenstår er julegudstjenesten. En liten gruppe ungdom sitter og diskuterer.

- Skal vi gidde å gå i kirken?

- Selvfølgelig må vi gå i kirken, det er jo så koselig!

- Nei, vi går heller på kino, kom igjen.

Det slo meg da jeg satt der, ”Det er ingen av oss som har lyst til å gå i kirken fordi vi er kristne eller for å be til Gud. Det eneste argumentet for, er at det er koselig. Det er ingen av oss som har noe spesielt sterkt ønske om å gå i kirken.” Ja, vi endte opp på kino.

Jeg tror vi kan være enige om at noe har skjedd, religion er jo nær sagt ikke-eksisterende i vennegjengen min. Ja, jeg vil si at ”troen på Gud i dag har mistet sin selvfølgelighet for mange mennesker”, i alle fall de som er aller nærmest meg. Blandt mine venner har troen på Gud i aller høyeste grad mistet sin selvfølgelighet, det er nesten omvendt, man tar det som en selvfølge at ingen er dypt og personlig kristne. Det som er enda mer selvfølgelig, er at alle har tenkt seg nøye om og tatt et dypt og personlig valg og bestemt seg for hva de tror eller ikke tror på. Folk har helt sikkert tenkt mye fint og man har helt sikkert også ulik oppfatning om Gud, men allikevel har alle disse dype og personlige refleksjonene resultert i nær sagt den samme konklusjonen; Gud er ikke noe vi gidder å tenke på til stadighet. Er det så nøye da? (Nei, jeg skal ikke hevde å ha spurt folk om dette, men så vidt jeg kan se har ikke religion stor innvirkning på hverdagslivene deres.)

Men nå har jeg visst diskriminert omtrent en fjerdedel av vennene mine. Det har seg nemlig slik at jeg har en fortid på Hauket Ungdomsskole, og der blir man gjerne kjent med folk som har et litt annet perspektiv på religion. Jeg snakker om mine muslimske ”innvandrervenninner”. De er religiøse de! Å herre min, så religiøse de er, de ber opptil flere ganger om dagen og noen av dem går med sjal og det er ikke måte på. Om all denne religiøsiteten er en selvfølge for dem er en annen sak. Jeg tror egentlig ikke det, jeg er faktisk ganske sikker på at de har tenkt nøye gjennom ting og tror ærlig på Gud.

Selv om mine muslimske venner heller ikke tar det som en selvfølge å tro på Gud, så tror jeg terskelen for å erklære seg ateist eller humanetiker eller bare likegyldig ville være ganske mye høyere for dem enn for meg. Dette har naturligvis med familie og røtter å gjøre. Og så jeg tror at om vi ser dette i et ung/gammel-perspektiv blir svaret det samme; at det kommer ann på og at i mange samfunn er troen på Gud selvfølgelig og i mange samfunn ikke. Samtidig tror jeg at det er større forskjeller blant ”voksne”. Jeg tror at blandt voksne har man lov til å skille seg ut mer (ikke at jeg klager over at alle ungdom er like), og jeg tror religion på et vis blir mer relevat etter som man eldes. Det mest relevante i religion i dag er jo de delene som handler om døden, og jeg føler ikke at døden er noe jeg trenger å tenke på i dag. Kanskje vil jeg føle det om 20-30-40 år?

I gamledager var det en selvfølgelighet å tro på Gud. Javel, om vi sier at gamledager er for hundre år siden og eldre. Da innbiller jeg meg at i gamle dager var det en selvfølge å tro på Gud. Hvorfor det? Jeg tror det var fordi alle andre gjorde det. Derav selvfølge. Men jeg tror også at behovet for religion er parallelt med folks lidelser, og alle vet at i gamledager hadde de det fælt og slitsomt. Folk hadde masse å be til Gud om, og de følte seg bedra da de tenkte at det fantes en gud som passet på dem. Nå har jo folk det stort sett bra, man trenger ingen ting og det er blitt en slags ”klare selv!”-mentalitiet. Det blir for teit å be til Gud om å få hårføner til jul, og dermed mister Gud sin oppgave. Gud blir unyttig og folk slutter å tro på ham.

Muligens er jeg hjernevasket av samfunnet, men jeg tror at den modellen vi kjører i dag, der mer eller mindre alle tenker og overveier selv fortløpende om de tror på Gud, er en god model. Jeg lider ikke, min barnetro lider kanskje litt (Gud har jo nesten blitt som julenissen, man tror nesten på ham som barn men når man blir eldre skjønner man at det ikke går an å tro på sånt tull), men jeg er overbevist om at jeg kommer til å ta til fornuft i god tid før jeg dør.