Gengangere – Henrik Ibsen                                          

* Hva er en gjenganger? Bruk både eksempler fra teksten og fra din egen verden. Hva er vår tids mest utbredte gjenganger/e?

Tittelen ”Gengangere” kan presentere et symbol på hvordan gamle fordommer og løgner lever videre. Hovedtemaet i ”Gengangere” er i hvilken utstrekning samfunnet angriper personlige liv. Fru Alving prøver å beskytte omdømmet til ektemannen sin og gi inntrykket av at hun har det bra. ”Kaptejn Alvings minde” er det sentrale motivet i stykket. Hun synes pengene hun arvet fra herr Alving er skitne og derfor ønsker hun å kvitte seg med pengene. Fru Alvings prosjekt er å bygge et asyl for å slette minnet om ham, sette en gravstein over fortiden. Men prosjektet er dømt til å mislykkes fordi hun dermed benytter løgnen til å dekke over løgnen. Kaptein Alving var ikke en hederlig mann, og det hjelper derfor lite at fru Alving vil sikre hans ettermæle:

”Derfor skulde asylet ligesom slå alle rygterne ned og rydde al tvil afvejen. Og så havde jeg en grund til. Jeg vilde ikke, at Osvald, min egen gut, skulde ta’ nogetsomhelst i arv efter sin far.”

Hun vil altså frigjøre sønnen fra en økonomisk og biologisk arv. Derfor skal hele arven gå til å bygge asylet:

”Det var købesummen. Jeg vil ikke, at de penge skal gå over i Osvalds hænder. Min søn skal ha’ alting fra mig, skal han.”

Fru Alving sliter med sine visjoner om at verden består av gjengangere; hun har kommet frem til at fenomener repeterer seg selv. Det beste eksempelet på dette er Osvald i forhold til faren; svært mange av de samme feilene blir begått, uten at de to mennesker har levd sammen. Herr Alving var en mann som hadde seksuell omgang med andre kvinner, fikk syfilis, han hadde problemer med alkohol og innbar en såkalt livsglede some ikke fikk utspill. Alvings sønn har mange av de samme egenskapene – han drikker for mye, har et forhold til husets tjenestepike (som faktisk er hans egen halvsøster) og har i likhet med faren sin fått syfilis. Noe som øker tragikken er fru Alvings forsøk på å ”redde” sønnen ved å sende ham bort som sjuåring, nettopp kan ha bidratt til å gjøre ham verre. Da fru Alving gjenkjenner sin sønn som farens gjenganger, dreier det seg ikke om noen slags ytre likhet – det dreier seg om hans oppførsel, hans manglende evne til å styre sine drifter.

Osvald introduseres i første akt, ”røgende af en stor merskumspibe”:

”PASTOR MANDERS: Da Osvald kom der i døren med piben i munden, var det som jeg så hans far lyslevende.”

Pipen er ikke en tilfeldig eller uskyldig gjenstand – den er knyttet til Osvalds eneste minne om faren:

”OSVALD: Ja. Jeg var ganske liden dengang. Og så husker jeg, jeg kom op på kammeret til far en aften, han var så glad og lystig.

FRU ALVING: Å, du husker ingenting fra de år.

OSVALD: Jo, jeg husker tydeligt, han tog og satte mig på knæet og lod mig røge af piben. Røg, gut, sa’ han, - røg dygtigt, gut! Og jeg røgte alt jeg vandt, til jeg kendte jeg blev ganske bleg og sveden brød ut i store dråber på panden. Da lo han så hjertelig godt –”

Det eneste Osvald kan huske om sin far er at han fikk ham til å kaste opp – og det er omtrent det verste man kan huske om noen. Farsarven er i høy grad sentral i ”Gengangere” og pipen er sterkt knyttet til denne arvens problemer. Osvald har selv skylden for sin lidelse. Han har vært for uforsiktig i omgang med prostituerte. Han har selv pådratt seg smitten utenfor familien. Selv om en slik tolkning svekker den familiære tragikken i stykket, åpner teksten også for denne muligheten. Da Osvald i andre akt forteller fra sitt møte med legen, slår han fast at sykdommen måtte være selvpåkjørt: ”Selvforskyldt, altså!”. Han ønsker at han kunne ”gøre det ugjort altsammen!”. Fru Alving påstår at Osvald er uskyldig og at han bærer farens smitte. Og legen sier: ”der har lige fra fødselen af været noget ormstukket ved Dem... Fædrenes synder hjemsøges på børnene.”

Brannen blir et avgjørende vendepunkt, og den får også symbolsk betydning fordi den knytter seg til Osvalds sykdom som blusser opp. Brannen sletter de siste minnene om herr Alving – asylet og Osvald.

”OSVALD: Alting vil brænde. Det blir ingenting tilbake, som minder om far. Jeg går også her og brænder op.”

Men, gjengangere lever videre – Regine.

”REGINE: Slægter Osvald på sin far, så slægter vel jeg på min mor, kan jeg tenke.”

Fru Alving synes det finnes to slags gjengangere: ”... og jeg går her og kæmper med gengangere både indvendig og udvendig.”

”Jeg er så ræd og sky, fordi der sidder i mig noget af dette gengangeraktige, som jeg aldrig rigtig kan bli’ kvit. Da jeg hørte Regine og Osvald derinde, var det som jeg så gengangere for mig. Men jeg tror næsten, vi er gengangere allesammen, pastor Manders. Det er ikke bare det, vi har arvet fra far og mor, som går igen i os. Det er alleslags gamle afdøde meninger og alskens gammel afdød tro og sligt noget. Det er ikke levende i os; men det sidder i alligevel og vi kan ikke bli’ det kvit. Bare jeg tar en avis og læser i, er det ligesom jeg så gengangere smyge imellem linjerne. Der må leve gengangere hele landet udover. Der må være så tykt af dem som sand, synes jeg. Og så er vi så gudsjammerlig lysrædde allesammen.”

”Gengangere” av plikt og folkeopinion dominerer og ødelegger generasjoner. Fru Alving føler at alle mennesker er forfulgt både av sin arv fra visse mennesker og generell overtro som eksisterer i samfunnet. Idéen om pliktfølelse mot familiemedlemmer framfor alle andre ting, er en slik gjenganger. Pastor Manders blir styrt av bekymring for folkeopinion. I pastoren ser vi en forbindelse mellom folkeopinion og plikt.

”PASTOR MANDERS: Og De kalder det fejghed at gøre Deres ligefremme pligt og skyldighed. Har De glemt, at et barn skal agte og elske sin fader og sin moder?

FRU ALVING: Ja men sandheden da?

PASTOR MANDERS: Ja men idealerne da?”

Det er på grunn av pastorens prinsipper at han ikke gir seg til den innbyrdes tiltrekningen som han og fru Alving deler og som ville gjøre dem lykkelige.

”PASTOR MANDERS: Skulde dette være vindingen af mit livs tungeste strid?

FRU ALVING: Kald det heller Deres ynkeligste nederlag.

PASTOR MANDERS: Det var mit livs største sejr, Helene; sejren over mig selv.

FRU ALVING: Det var en forbrydelse imod os begge.

PASTOR MANDERS: At jeg bød Dem og sagde: kvinde, gå hjem til Deres lovlige husbond, da De kom til mig forvildet og råbde: her er jeg; tag mig! Var det en forbrydelse?”

Jeg tror at forfatteren ønsker å hylle personer som fru Alving for sin heltmodige innsats i hverdagen – hun har oppfylt de krav som samfunnet stilte til henne. Ibsen fremstiller fru Alving som en sterk kvinne, nærmest som et offer for sin samtid. Det er flere ting som tyder på at Ibsen vil fremstille henne som en kvinne forut for sin tid – for eksempel, hennes interesse for radikal litteratur. Bøkene og bladene hun leser kan være Darwins bøker, likestilling bøker eller skrifter som kritiserer kirken.

                                                          -----------------------

(Jeg har funnet litt om Norge i 1880-årene – fra ”Et ømt punkt i tidens Bevisthed” – diskusjon om kvinnesak og det sedelige samfunn i 1880-årens Kristiania, av Gro Hagemann.)

Marcus Monrad skrev om Norge i 1880-årene – at det i samfunnet regjerte dobbeltmoral. Han skiller mellom en individuell moral og samfunnsmoral. Den første er privat og handler om individets forhold til sine moralske dommer. Samfunnsmoral er derimot offentlig og har sin basis i sosiale institusjoner. Han mener at moralske konvensjoner hindrer menneskets frie tanker og skjuler sannheten; samfunnsinstitusjoner, sosiale hierarkier og konvensjoner virker undertrykkende på enkeltmennesket.

Kvinner var fortsatt definert utfra sin medfødte status, som ekskluderte henne fra en rekke individuelle rettigheter og muligheter.

I Egteskapet er naturligvis Mandens Utroskab ligesaa stor Synd for Gud, ligesaa umoralsk, som Hustruens; men den sidste er i verdslig Henseende, ligeoverfor Samfundet, skadeligere.”

[Luthersk Ukeskrift, 1886]

                                              -----------------------

Jeg synes det fremdeles er slik – samfunnet gir oss ordre om hvordan vi skal oppføre oss; vi blir begrenset av det og må lyde normer og regler det gir oss. Selv om alle snakker om likestilling mellom kvinner og menn, synes jeg at vi ikke har oppnådd den ennå. Når det er snakk om moral, er det en stor forskjell mellom kjønnene – mannen som har vært med mange kvinner nyter en viss anseelse, mens kvinnen som har hatt seksuell omgang med mange menn blir kalt en hore.

Folk er fremdeles opptatt av folkeopinion – det er viktig å gi inntrykket av suksess og rikdom. Derfor ønsker mange mennesker å ha dyre klær og smykker på seg for å vise andre hvor rike de er. Moralen er ikke så viktig som den var før – nå respekteres de med penger og makt.

En av de største gjengangere er religion – den har levd i mer enn tusen år og vi lyder dens krav for å leve et moralsk liv.

Jeg synes at vår tids mest utbredte gjenganger er massemedia (!). Selv om vi kanskje ikke er oss det bevisst, dikterer media hvordan vi bør se ut, oppføre oss og til og med hvordan vi skal tenke. Problemet er at de idealene media gir oss er dårlige – vi burde alle ha falske pupper og lepper, høre på Britney & Justin, spise på McDonald’s og bry oss om å se godt ut og finne en rik kjæreste! Hvis vi kledde oss i trange bukser som var moderne på 90-tallet, ville alle stå og glo på oss fordi det er brede bukser (for eksempel) som er moderne i dag.

Selvfølgelig er det noe i oss vi har arvet fra foreldrene våre, og slike gjengangere lever videre gjennom generasjoner – vi har dem i blodet vårt.

Det ser ut som om situasjonen er mye verre nå enn for 100 år siden, men jeg synes det ikke er sant. Mennesker har alltid ønsket å vinne berømmelse, ha penger og makt og være pene. Ibsen skriver om ting som var mer eller mindre tabubelagt i datidens samfunn, som for eksempel intriger, alkoholmisbruk, utroskap, utenomekteskapelige barn, banning og prostitusjon, og alle disse problemene er aktuelle i dag også. De har eksistert i mange århundre og kommer til å eksistere i fremtiden også. Den eneste tingen som kommer til å forandre seg er samfunnets normer og standpunkt til disse problemene. Jeg synes det er mange gamle gjengangere som ennå lever og plager oss, men uansett hvor mye vi strever, kan vi aldri bli kvitt dem