Ja, hva skal jeg si? At dagens barn er en skokk med egoistiske unger? Nei, da høres jeg ut som en gammel bestemor… Jeg vil heller si at vi ikke aner hvor hjelpeløse vi er uten foreldre.

 

Først går mor rundt og sliter med deg inne i magen. I hele 9 måneder går hun rundt slik, og nesten brekker ryggen hver gang hun skal sette seg. Så kommer fødselen. En mengde skrik fra mor og ut kommer du med følge av et lite spann med blod og gørr. Du åpner øynene forsiktig, prøver og strekke ut en slimete hånd, ser deg rundt og… uæææææææææææææ! Setter i ett skrik så det ljomer i gangene. Og fra det øyeblikket er du totalt hjelpeløs.

 

Bleier, mat, bading, kulde, varme. Alt trenger du hjelp til. Enten skifte, få i deg, ikke drukne eller regulere.

 

Det er egentlig mødrene som er enerådende den første tida. Fedrene kommer litt etter hvert. Fedrene har noe som ligner litt på en opplæringsjobb. Først lærer du og gå, eller rettere sagt falle. Så er det og snakke, men det høres mest ut som gulpe – lyder. Deretter er det å sykle, men du blir så forbannet på den lille rosa sykkelen som ikke vil gå selv, at du kaster den i en grøftekant. Mens far står der og sukker oppgitt.

(men det gikk til slutt, og sykkelen har jeg ennå.)

 

I 5-6 års alderen er det du oppdager hva du kan gjøre mot dine stakkars foreldre. En dag i butikken for eksempel. Hvorfor ta en sjokolade når du kan ta to? Det er jo bare og presse fram et par tårer det. Og hvis ikke det hjelper kan du legge deg ned på gulvet og skrike til du blir hes. Da får du sjokoladen din, men bare fordi mor vil få deg til å holde kjeft.

 

En annen ting er å gjøre det du blir bedt om. En iskald desembermorgen, det har kommet ett tynt snølag på gjerdestolpen uti tunet. Men hva sa foreldrene? Ikke slikk på gjerdet, dere kan henge fast tungen. Men før vi visste ordet av det, var tungen som limt fast på gjerdestolpen. Da var vi hjelpeløse da!

 

Og så er det det og gjøre akkurat motsatt. Det er visst ganske vanlig. Men jeg mener det ikke slik at hvis foreldrene dine sier at du IKKE skal putte hodet i do, så går du ikke og gjør akkurat det.

 

Så er det den berømte ungdomstida. Med gruppepress, røyking, snus, mensen, drikking, festing, sex, bilkjøring, og sist men ikke minst: løsrivningen fra foreldrene. Men det vi ikke vet er at det er nå vi trenger dem aller mest.

 

Hvem betaler ”lappen”? Hvem betaler alle fartsbøtene? Ikke du i alle fall. Hvem skal gi deg en skikkelig skjennepreken når du kommer helt dritings hjem? Eller når du har kræsjet bilen? Hvem skal fortelle deg om alle ”biene og blomstene”? Jo, det er foreldrene det.

 

Du tror du vet best, men hvem vender du deg til når du ”utrolig nok” har tatt feil? Da er du atter en gang hjelpeløs. Jeg vet det er vanskelig, men det er bare å innse det.

 

Så når du er litt opp i årene, la oss si 20 til 26 år, da er det du blir nesten fri. Og da mener jeg nesten. For plutselig er de der igjen. I full gang med å planlegge bryllup, dåp eller en 40 års dag. Så du skjønner for dine foreldre vil du alltid være hjelpeløs, på en eller annen merkelig måte.