Å være eller ikke være, sier Hamlet. Det er spørsmålet som vi ikke tør stille oss selv. Vi vet ikke hva som venter, og vi frykter døden. Vi er for redde til å ikke være. Likevel skjer det et selvmord hvert 40. sekund i verden. Noen tør.

Broren til en venn av meg våknet opp til en helt normal mandag for cirka to år siden. Han kledde på seg, spiste frokost og dro ut i garasjen for å hente sykkelen sin. Der var Benjamin, vennen min. Han satt inne i bilen, kvalt av gass. Hva fikk ham til å ta sitt eget liv?

Benjamin var ett av 500 selvmordsofre i Norge det året. Han gikk dagen i møte med verdighet, han barberte seg og hadde den fineste dressen sin på seg da han døde. Noen mennesker har det ikke bra. Jeg prøver å definere disse menneskene, men klarer det ikke. Jeg har alltid trodd at selvmordsofre er mennesker som er eller føler seg utestengt fra samfunnet, som blir mobbet eller ikke har noen som er glad i seg. Benjamin var høyt elsket av foreldrene sine, han hadde mange venner og gjorde det både godt på skolen og i sport. Hvorfor kasta han kortene?

Jeg lurer på hvor mye som skal til for at noen dreper seg selv. Er det mobbing som skal til? Er det kanskje sorg? Jeg tror ikke vi kan finne et svar. Mange har dårlig selvtillit og kanskje dårlig selvinnsikt, men hvis alle med dårlig selvbilde skulle tatt selvmord ville det ikke vært mange igjen til slutt. Det finnes også mange med psykiske lidelser. I samfunnet generelt holder temaet på å bli mer godtatt, men hver enkelt person kan se på det som atskillig mer tabu. Jeg ser selv at min terskel for å gå til lege eller psykolog med mine innerste tanker er svært høy. Da må jeg være svært syk, og da er det kanskje for sent. Jeg lurer på hva Benjamin slet med.

Det varierer kraftig hvor mye et menneske kan tåle. Jeg kjenner et par jenter som har det helt forferdelig hjemme, og en av dem har det ikke så veldig bra på skolen heller. Ingen av dem er likevel i nærheten av å vurdere selvmord. Begge er muslimer. Kan det ha noe med det å gjøre? Er selvmord basert på religion? Koranen skriver om selvmord som en synd. Likevel finnes det mange selvmordsbombere rundt omkring i verden, og de fleste av dem er faktisk muslimer. De ser på seg selv som martyrer, og martyrer kommer til paradis. Men uansett hvilken gud en tror på – det kan jo umulig være den beste veien til martyrstatus å ta med andre i døden? I Koranen står det jo også skrevet at å være martyr ikke er greit, men det er åpenbart ikke alle muslimer enig i. Religiøse personer tar livet sitt av andre årsaker enn å ville bli martyrer også. Gjør de det for å få det bedre? Tror de at de kommer til himmelen? I følge de hellige skriftene til de største religionene vil folk som ender livet sitt komme til helvete. Kan noen mennesker virkelig ha det så vondt at de tror at helvete vil være et bedre sted å være? Benjamin var ateist.

Den ene tingen vi ikke lærer oss som barn er hvor trist livet egentlig kan være. Det at alle før eller siden vil møte ei tung tid er ikke noe foreldrene våre føler de trenger å dele med oss. De forteller oss om alt det gode som skjer og hva vi kan forvente oss av positive ting framover i livet. Det eneste negative vi møter er nyhetene som forteller om krig og fattigdom. Vi vet at det skjer, men det skjer ikke her. Før eller senere vil det skje her. Kanskje ikke krig og fattigdom, men sorg. Sorg kan komme ganske uventet og reduserer oss kraftig over tid. Alle kan gråte, men vi må ikke la følelsene våre styre oss i slike situasjoner. Vi må fortsette livet vårt, vi må leve.

Det er flott at alle er forskjellige. Man kan ikke generalisere mennesker, for det finnes ikke noe som er normalt. Likevel generaliserer vi alt for ofte. Vi sier at noen har bare humor og andre har bra utseende. Så har vi dem som lettere får psykiske lidelser. For eksempel kan de som har hatt dårlig oppvekst tilhøre den siste gruppen. Mobbing, spesielt over lengre tid, kan føre til at mennesker utvikler psykisk sjukdom. Det kan traumatiske opplevelser også. I barndommen er vi ekstra sårbare, nærmiljøet vårt har derfor mye å si for hvor sterke vi blir mentalt. Men det må være noe mer også, Benjamin hadde en god oppvekst. Likevel ble han psykisk sjuk, han ble schizofren. Kanskje er det helt tilfeldig hvem som blir sjuke?

Flere gutter enn jenter tar selvmord. Betyr det at jenter har generelt bedre liv? Eller betyr det bare at guttene tør å møte det ukjente, tør å ikke være? Er man egentlig modig om man er sin egen bane? Eller er man feig når man stikker av fra problemene sine på den måten? Jeg tror ikke det er mulig for oss som sitter på sidelinjen å si hva som egentlig er riktig og galt i slike sammenhenger. Vi kan ikke forestille oss hva som skjer inni hodet på selvmordsofrene idet de tar livene sine. Ingen kan vite hvilke problemer de sliter med, hvilke lidelser de har. Vi kan bare komme inn og oppleve sorgen og savnet etterpå. Da kjenner vi det vonde og vi gråter. Vi spør oss selv: å være eller ikke være? Det er da vi må være modige. Vi må tørre å svare: å være.