Mye endrer seg med årstidene. Folk forandrer seg og humøret følger stemningen. Sommeren er lys og glad, mens høsten er en begynnelse på alt det mørke og dystre. Bladene på trærne er noe av det første som forandrer seg. De skifter farge sakte, men sikkert. I åsen er det en praktfull fargeorgie. Trærne står der med sine røde, gule, noen grønne og brune farger. Det virker nesten som trærne og blomstene prøver å holde på alle fargene fra sommeren, kanskje for å holde på den lyse og glade stemningen. Beholde den tiden da de stolte stod der i all sin prakt og lyste opp i solskinnet. Nå er den tid forbi. Blomstene bøyer sin hals i frykt for kulden. Tiden har kommet for å gi etter, og sakte men sikkert la høstens kulde komme. Bladene faller fra trærne. Luftstrømmene bærer de med seg til en annen plass, og da ferden er over, daler de forsiktig ned på bakken. De legger seg tett i tett inntil hverandre som et stort fargeteppe, og dekker alt det døde og visne som allerede har takket for seg. Høstluften er helt spesiell. Den bringer med seg de kjølige dragene som stryker deg over kinnet og gjennom håret. De sniker seg gjennom luften. På himmelen ser man de siste fuglene flyr mot varmere strøk for å søke ly før vinteren kommer.

Himmelen åpner seg. Bladene som dannet et eventyrlig fargeteppe blir til en enorm sølehaug. Alt blir skittent, brunt og dystert. Kveldene blir bare mørkere og mørkere, men det finnes hvert fall én glede. Gleden over den vakre solnedgangen brennende i horisonten. Det er den som har greid å holde på alle fargene fra sommeren, og den har klart å gjøre de enda vakrere en det de først var.

Vindkastene blir kraftigere. Trærne som står der, helt blottet for blader, pisker mot husveggene i de bistre vindkastene. Regnet hamrer på hustaket og danner enorme dammer. Det er grått ute. Den lyse tiden varer ikke lenge før mørket enda en gang lurer seg frem. Dagene har ikke virket noe lenger enn det de er nå. Luften blir mer og mer kjølig. Solen sniker seg opp over åsen og kaster en glans over alt rimet på bakken. Det glimter vakkert som hundre tusen diamanter. Morgendisen henger fortsatt i luften som en kald dusj stim. Det ligger et tynt lag med is i vannkanten, og om ikke så lenge er alt dekket. Man kan bare skimte den klukkende lyden, undre et tykt lag med is, fra de bekkene og vann som en fantes.

En dag faller snøen fra himmelen som små engler. Legger seg som et hvitt, mykt teppe over alt det triste. De vugger naturen inn i vintersøvnen.