Fra å være et frø i mammas mage, til å bli det skjønneste og vakreste nurket på denne jord, hvor realiteten blir fjernet fra alt som heter virkelighet, er ikke veien lengre enn 9 mnd. 9 mnd på å utvikle et liv, et liv som skal bety noe for deg selv, og de rundt deg.

At du kommer med storken kan man jo også si, det kommer an på hva du har blitt lurt til å tro. Du ligger i et stort nebb og flyr over alle Norges byer, vel uvitende om at du kanskje burde følge litt ekstra godt med, for å få med deg hva som ligger lengst vest av Bergen og Trondheim, noe du vil få bruk for når skolen trer i gang. Nei da, der ligger du, uten bekymringer og plikter. Det du ikke vet, er at nå, i nebbet på denne storken, er du fri. Frihetsfølelse er ikke et mye brukt substantiv blant mennesker nå til dags, så du burde nyte den følelsen mens du enda kan. Storken passer på deg, tar valgene og utfordringene, og du vokser opp likeglad og fornøyd, som en liten, impulsiv krabat. Fortsatt fri, men med noen flere fordommer og tanker enn da du så dagens lys for første gang…

Du blir eldre, litt mer rampete og du utvikler deg ofte til å bli nok et av jordas stabeister. ”Du vil klare selv”, og det vil du egentlig fremover også. Det er rart det der; Når du er ung, vil du være eldre og uavhengig, men når du først blir eldre, ønsker du deg tilbake til ungdomtiden igjen. Da var jo alt så vakkert og enkelt, men denne generasjonens drømmer utelukker den tanken om at tidene har forandret seg. Krabaten er derimot ikke klar over livets vanskeligheter, og anser barnehagen 5 minutter unna som den største trusselen. Den gule barnehagen med de snille tantene som tar deg på fanget, og tørker bort tårene når Teddybjørnen din har mistet knappeøynene sine. Der finnes det nemlig et hav av andre barn, som kan ta tantenes sine fang fra deg, og det vil du ikke ha noe av, for de er ”dine”, og oppmerksomheten deres skal vies til deg og ingen andre. Sånn er det å være barn, kanskje typisk for enebarn.

Årene går, og du blir skolebarn. Du står der første skoledag med rutete ransel, og sommerfugler i magen når du skal bort og hilse på rektoren, som gjerne er en gammel mann med stor bart og grov røst. Egentlig syns du han er nokså skummel, men det lar du ingen få vite. Skolen går bra, og du klarer deg godt. Du gjør regnestykkene i matteboka, og lærer alfabetet, samt noen engelske gloser og leiker Stiv Heks i gymtimen. Nok en gang, ingen bekymringer og ingen forpliktelser. Etter skolen kan du leke med barna i gata, og spille fotball med guttene du faktisk syns begynner å bli litt søte. Det er da du vet det; At du er i ferd med å bli eldre. Riktignok gikk dette fort, men det er faktisk sånn det er. Barndomsårene er en årrekke med gode minner og opplevelser som raser forbi, og tantes velbrukte kommentar om at du snart ”vokser henne over hodet”, blir realiteten. Du skal begynne på ungdomsskolen nå.

Det du ikke vet, er at det er der alt skjer. Bak de store høye murene, blant skrikende elever og durende skoleklokker, setter du et billettmerke på hvem du er, og hva du vil.

”Du må sørge for å ta det store ansvaret, ta de rette valgene, rett og slett sørge for å bli voksen.” Det viktigste å huske på er at vi verken er barn, eller voksne, bare en forvirra gruppe ungdommer som er i ferd med å ”finne oss sjæl.”

”Tenke sjæl, og mene, måtte stå for det du sa, ikke vri deg unna, du må tenke sjæl”, sier Trond Viggo Torgersen strålende blidt når han igjen og igjen appellerer til oss ungdom om å finne oss sjæl, sammen med den slitte, velbrukte Flode, med store tenner og slitne knær som også skal minne oss ungdom på at vi ikke må glemme barnet i oss. Ikke rart vi er forvirret, spør du meg.

Dessuten finnes det så mange typer ungdom. Vi har ikke en klasse vi kan samle sammen og gå ut ifra, det må tas stilling til hvilken type du er. Er du en liten godklump med stort smil og skeive tenner, er du en ”svartere” type av det slaget som kjøper seg Converse-sko på tilbud, uten å ta hensyn til den flate sålen, og tynne stoffet som gir deg lungebetennelse før du har rukket å bruke de i en uke? Er du sportsidioten med alle fotballspill fra 90-tallet og dommerfløyta i baklomma, eller er du den rolige, skoleflinke eleven som pugger gloser og gjengir lærdom fra de ellers så slitte lærebøkene? Slike avgjørelser må vi gjøre i løpet av ungdomstiden. Det handler nettopp om det Trond Viggo sier i sangen sin. Man må tenke sjæl.

”Gruppene” jeg prater om, er bare en skildring av hvor forskjellige vi er. Mennesker har jo alltid vært forskjellige, men før i tiden virket det litt enklere. Jentene hadde foldeskjørt og fletter, guttene hadde arbeidsklær med lua på snei. De var høflige, rolige, arbeidsomme og hjelpsomme, det var slik de var. Fordommer var et ukjent ord, for alle visste de var like mye verdt, og betydde det samme for samfunnet, eller hva som nå skulle måle deres verdi. Skildringen av gamle dagers kremungdom blir overflatisk og lite virkelighetsnært. De hadde ikke det samme forholdet til sigaretter og alkohol, kriminalitet og vold. De var heller vant med Vørterøl og spekeskinke, på låvedans med nabogårdens knekt.

Ser vi på dagens situasjon, kan vi vel regne at høysesongen for samfunnsproblemene har truffet oss for fullt, og det er opp til ungdommen å bekjempe dette, for fremtiden er i våre hender…

Jeg vil tro at voksne i dag, spesielt de eldre, ser det som en trussel for fremtiden – at ungdom overtar. De har et forvrengt bilde av dagens ungdom, negativt rettet, så klart. Vi sniker i køer, hjelper ikke gamle damer over veien, nasker, røyker, drikker og går med så høy musikk på ørene at vi ikke engang hører kirkeklokkene ringe. Jentene har bare mager og trange topper, guttene ”mister” buksa, i et totalt mislykket forsøk på å se kul ut, og vi alle er monstre. Vi vil utvikle KOLS lungesykdom, bygge oss opp på anabole steroider, overlate alt til den teknologiske verden, og droppe ut av skolen før den engang har begynt. Dette bildet tror jeg mange sitter inne med.

Men hva med den ungdommen som ofrer tid på det som skal bli deres fremtid, som trener, er blide, de som prises lykkelige om at det finnes noe som heter ”Læreplan”, og den jobbende ungdommen, som setter inn penger på konto for å spare til bilen de ønsker seg. Da betaler gjerne foreldrene førerkortet fordi deres unge lovende glansbilder ikke har rørt det som heter rusmidler, og får lappen som en takk for det.

Blant andre enn ungdommen selv, virker det som om det skilles mellom glansungdom og taperungdom, for å si det rett ut. Er ikke denne favoriseringen blitt enda et problem i samfunnet? Et av de største og mest skremmende, mener jeg.

Læreplanen, som norsk skole følger, sier:” Eleven skal utvikle et bredt spekter av kvaliteter, ikke bare på kunnskapssiden”. Det vil jo si at den ungdommen som ikke vier livet sitt til skolebøkene, allikevel skal kunne få muligheten til å utvikle seg.

Hvor lett er det å oppfylle når denne favoriseringen har trådt i gang? I tillegg skal man realisere seg på den måten som kommer samfunnet til gode. Kan ikke den skoleleie og late ungdommen komme samfunnet til gode? –Jo da, de kan mye mer om ting den andre ungdommen ikke kan, og omvendt. Jeg tror vi bare skal være fornøyde med at folk er forskjellige, og at vi har den ungdommen vi har. Hva fremtiden bringer, vet vi jo ikke, men at vi er den neste generasjonen er det for sent å gjøre noe med.

Dessuten skal man nyte ungdomstiden, oppleve mye nytt, og man skal ha det gøy! For tiden er som et timeglass, den renner sakte, men sikkert ut…