Hva betyr det å dø? Noen mener at sjelen din stiger til et paradis i himmelen mens andre kanskje mener at man blir født på nytt. Det er jo ingen fasit på det, fordi det er ikke noe man finner ut før etter at man dør. Det er dette som kan gjøre døden litt skremmende for noen, fordi det ligger en usikkerhet og uvisshet rundt det. Noen mener at det ikke skjer noe etter at man dør, at man bare blir borte og det er det, og denne tanken er kanskje den mest skremmende av de alle; er det ikke noe mer etter dette livet? Blir alt bare mørkt og tomt?

Døden forbindes ofte som sorg og tårer, men i noen tilfeller kan den også forbindes med glede. Om personen har hatt det utrolig vondt eller en smertefull sykdom så kan døden føles som en befrielse. Det betyr ikke at den ikke rammer de rundt den døde, men den treffer kanskje inn på forskjellige måter. Man mister noen man er glad i, en person som kanskje betydde alt for deg. Det opplevde jeg selv for noen år tilbake; en veldig nær og kjær venn av meg døde brått, og sorgen ligger igjen fortsatt som et pledd rundt meg. Verden ble plutselig mer grå og nummen, noe som kan være en ganske normal reaksjon når man mister noen.

Ingen lever evig, og selv om vi alle vet dette så blir ikke saken noe enklere. Det kan komme naturlige og ventede dødsfall; en bestemor eller bestefar hvor deres tid er ute, en oldemor som tar sitt siste åndedrag, eller en onkel som er på siste stadiet i kreft. Man vet at deres tid er her, man her forberedt seg på å miste dem, og fremdeles så gjør det vondt. Selvfølgelig gjør det fortsatt vondt, fordi selv om man visste at de skulle dø så er man glad i dem og man har jo ikke lyst til å miste dem. Du bryr deg jo om dem. Vi har også uventede eller brå dødsfall, hvor man verken var forberedt eller klar over at denne personen skulle dø. Det kan være en tante som man trodde var frisk, men som plutselig sovnet inn en vinternatt. Det kan være en god venn som plutselig en dag bestemmer seg for å ta livet sitt, eller det kan også være en fjern fetter som en dag får et hjerteinfarkt. Dødsfallet deres kommer som er sjokk, og det blir vanskelig å ta det inn over seg, noe som kan føre til at det er vanskeligere å jobbe med sorgen for noen.

Noen kulturer har høytider hvor de hyller personer som har gått bort, og bruker tiden med familien sin. Den blir kalt Dia de los Muertos, eller de dødes dag. Da blir det brukt sterke og spreke farger, blomster, god mat og musikk som et symbol på at døden ikke skal fryktes; den skal feires. Dette gjør de fra 1. til 2. november. Man setter ut mat som de døde kan spise den 1. november, og den 2. så skal alle i familien samles for å spise godteri, drikke Mezcal og tequila og holde en stor fest for at de døde fant veien hjem. Ifølge en relativ populær tro så åpner det seg et slags «vindu» den 29. oktober hvor de avdøde har en guddommelig tillatelse til å besøke familie og venner på jorden. Da setter man et lys i vinduet, og legger frem de tingene man tror kan gjøre det lettere for de avdøde å finne fram.

Døden er altså noe mange mennesker frykter, noe man er redd for. Alle vet at de skal dø en dag, før eller siden, og mange prøver å gjøre så mye ut av seg som de kan før den dagen kommer. De vil oppleve steder og skape minner, lage et navn ut av seg selv, og frykter kanskje den dagen som døden tar hånd over dem. Jeg er ikke redd døden. Jeg vet at den kommer, og selv om jeg ikke vet når, så er jeg klar for den med åpne armer fordi jeg vet at minnet om meg vil leve lenger. Det finnes mennesker her ute som bryr seg og er glade i meg, og den dagen når tiden min kommer så vet jeg at jeg vil bli husket en stund til.