Det humoristiske innlegget Inga skam å snu, skrevet av forfatteren og journalisten Jan Zahl, var den 30. april 2006 å finne i avisen Dagbladet. Jan Zahl har gitt ut bøker i mange sjangre og har, for å komme med et eksempel, skrevet historien om bandet Kaizers Orchestra, Kontroll på kontinentet.

Innlegget er en humoristisk og ironisk framstilling av andre menneskers mestringer eller bragder, som for eksempel å være den første kvinnen på våre to poler og kontinentenes høyeste fjell. Disse eventyrlystende menneskene blir til en viss grad forsøkt latterliggjort, ved å hentyde at de like godt kunne blitt hjemme, da det ville vært en like stor bragd. Forfatteren poengterer dessuten at det snart ikke er flere steder hvor vi kan være den ”første som” gjør noe som helst, og at vi nå må være meget fantasifulle for å finne på noe som andre ikke har gjort før oss.

”Hun kjente hjerte slå hardt mot ribbeina og den kalde luften føltes som glassbiter mot luftveiene. Føttene, tærne – ja, faktisk hele kroppen – kjentes som en isblokk som aldri igjen ville tine. Den skjærende vinden var ikke lenger kjennbar mot de røde og følelsesløse kinnene. Hun kunne kjenne de siste kreftene sakte ebbe ut for hvert stabbende steg hun tok. Dette hadde vært hennes drøm så lenge – den første kvinnen på verdens høyeste fjell – ja, faktiske så lenge hun kunne huske. Men skulle dette altså bli slutten? Bare få meter fra toppen skulle hun kaste inn håndkledet? Nei, nei! Aldri i verden. Samtidig som denne beslutningen var tatt, så hun en lysning bare noe titals meter langere opp. Hun la på sprang så fort som overhodet mulig og uten forvarsel dukket hun gjennom et tåkeliknende skylag og var framme, på toppen. Hun så utover et hav av hvite skyer, beskyttet av en strålende blå himmel, med en sol, som skinte som all verdens diamanter. Der satt seg ned og ble sittende slik i en evighet – sugde inn alle inntrykk som en seksåring på sin første skoledag – og hun innså sakte, men sikkert, at hun hadde klart det. Hun var den første kvinnen som hadde besteget verdens høyeste fjell.”

Kan det være denne følelsen av suksess og mestring som er drivkraften i mennesker som velger å legge ut på en ekspedisjon som kvinnen i eksempelet over? Eller kan det være trangen til prestisje og anerkjennelse som driver slike mennesker fram, gjennom bitende kulde på verdens tak eller stormer på klodens største og mest uforutsigbare hav? Hvordan kan det ha seg at enkelte er villig til å ofre liv og lemmer for noe andre ikke engang ville drømt om å gjøre? Burde de bli sette på som dumdristige eller som forbilder, som har ryggmarg nok til å følge sine drømmer?

Spørsmålene over har omtrent like mange svar som det finnes mennesker på jorden, og vil ikke kunne bli besvart i en enkelt artikkel. Likevel vil jeg forsøke å komme litt nærmere et svar.

For alle mennesker vil et liv uten følelsen av oppnåelse og av å ha suksess, virke tomt og uten mening, og det er sant som man sier, smaken er som baken, delt i to. Akkurat som vi har forskjellige personligheter og væremåter, har vi også forskjellige meninger om hvordan vi vil oppnå suksess og til hvor stor grad vi trenger anerkjennelse fra andre, for å føle oss vellykket. For noen mennesker vil det være nok med et enkelt klapp på skulderen for å føle seg verdsatt, mens andre derimot ikke vil være fornøyd før en stor menneskemengde hyller deres bragder.

Til tross for dette, vil jeg ikke påsto at mennesker som legger ut på lange og farlig ekspedisjoner, alle er like når det kommer til selvrealisering. For noe vil trolig det å bli hylet og sett opp til være alfa og omega, mens andre vil se på bragden som en personlig oppnåelse, og ta hyllesten som en velfortjent bonus.

For å kunne usette seg selv for slike farer og uforutsigbare naturkrefter som slike ekspedisjoner har, kreves det dessuten spesielle egenskaper. Ikke hvilken som helst person vil være i stand til å gjøre noe slik, da det krever ekstrem viljestyrke og stort mot. Det sier seg selv at et menneske som er vant med en fast og rutinert tilværelse bak et skrivebord, og som ser på det å bytte til en ny dagligvarebutikk som en stor bragd i seg selv, ikke vil være mye til en polfarer, hvor nye farer og utfordringer lurer rundt hvert eneste hjørne. På den andre siden kunne en naturens venn og en person som elsker utfordringer, ha klart seg mye bedre, men likevel kanskje ikke nåde helt fram.

Et menneske, som skal bestige verdens høyeste fjell, gå alene til verdens ytterste punkter eller padler over verdens største hav i en kajakk, må ha en unik sammensetning av egenskaper, som er sjelden hos mange av oss mennesker, fordi vi har et naturlig instinkt til å søk til steder hvor vil føler oss trygge og beskyttet mot uventede farer.

En slik person må ha en viss fysisk styrke, men, som viktigere er, en beinhard mentalstyrke. Han eller hun må være i stand til å fortsette framover selv om det kan virke som om alt og alle står den i mot, den må tåle isolasjon og følelsen av å være alene, den må ha motivasjon til å takle uventede utfordringer, og viktigst av alt, den må ha en ekstrem viljestyrke og et genuint ønske om å holde det gående helt til siste steg.

Ønsket om å oppleve noe nytt og behovet for å bryte ut fra den vanlige dagligdagse rutinen, som så mange av oss lever i, er også noe som kan drive mennesker ut på større eller mindre reiser eller ekspedisjoner. Nå for tiden er det heller vanlig at enkelte familier eller vennegjenger drar på jordomseiling, reiser rundt i verden med fly eller rett og slett bosetter seg i ett annet land for å oppleve nye kulturer og levesett, og for å få nye impulser.

Jeg vil konkludere med at, til tross for at mennesker som setter ut på krevende ekspedisjoner er i mindretall, kan vi alle lære noe av dem. De viser hvor viktig det er å følge sine egne drømmer og behov, for å føle seg vel med hvem vi er og hva vi har oppnådd. Det å kunne vise til noe vi har utrette alene, gir dessuten bedre selvtillit, og tro på oss selv og våre evner.