Jeg satt hjemme på rommet mitt og hørte på favorittgruppa mi ” KoRn ” og lurte på hva jeg skulle skrive om i norsk. Jeg satt og så på oppgavearket…

Oppgave 4 : Velg deg en bok, musikk (CD) eller et kunstverk som har gjort inntrykk på deg. I oppgaven måtte vi da legge vekt på hva som er verdifullt ved dette.

Så da fant jeg ut at jeg skulle skrive om ei musikkgruppe som da er en ganske stor del av hverdagen min, som jeg hører mye på og som er ganske verdifull for meg.

Det jeg liker ved denne gruppa er at det er ei ” rocke ” gruppe. Og jeg kjenner meg igjen i tekstene og det dem da skrive om. Med å høre på Korn klarer jeg meg liksom gjennom dagene. Tekstene til Korn får meg til å se ting og livet på en litt annerledes måte. Men den annerledes måten vet jeg liksom ikke hva er enda, der er det som er litt rart. Hvorfor liker jeg da så godt gruppa Korn hvis jeg ikke vet hvorfor jeg ser ting annerledes ved å høre på denne slags musikk.

Det tekstene deres handler mye om er den indre smerten og få stopp på den, og det og bare ville forsvinne fra alt og alle, det å bare dø. Det å forlate verden er kanskje ikke så rart likevel, og det kanskje heller ikke det. For alle skal nu dø en eller annen gang, og hvorfor ikke akkurat nå?

"Det er en plass i mitt hodet, en plass jeg liker å gjemme meg. Du vet ikke sjansene.

Hva med at jeg bare dør?

Den plassen i mitt hodet, er en slags smerte. Du vet ikke sjansene.

Jeg er så blind. Blind, blind"

Det den lille teksten ovenfor forteller meg er at folk er kanskje litt blind. Folk ser ikke at andre har det vondt inni seg, og det vises heller ikke så godt på folk når de er trist og lei, det er ikke alltid det vises. Man må nesten tvinge det ut av en person for å få en til å fortell hvordan en har det. De fleste vil heller ikke vise at de ikke har det så veldig bra.

En person som ikke har det så bra gjemmer seg inni seg selv, han/hun stenger seg inni seg selv og viss en ikke får ut ting en plager med kan det tilslutt koke over og en klarer ikke mer og vil kanskje ta selvmord for å bli kvitt denne smerten som en går og bærer på alene, alle trenger noen å prate med av og til når det står på verst, det er jo derfor psykologer finnes da liksom.

Det er kanskje litt rart at denne type musikk får meg til å fortsett å leve når tekstene deres handler mest om døden, selvmord og det å få den vonde smerten bort, men det gjør faktisk det. Kanskje for at jeg ikke lar meg påvirke av det de skriver om i tekstene. Noen blir jo påvirket av det dem skriver om og tar selvmord. For det dem egentlig sier til oss er jo : Ta livet av dere, så blir alt så mye bedre, så slipper dere all den vonde smerten dere bærer på. En slipper jo å ha det så vondt når en er død. Det er litt vanskelig å forklare hvordan en slik smerte er å gå rundt å bære på, for tru meg, det er ikke noe særlig å gå rundt å bære på noe sånt, det eneste man går rundt og tenker på da er å ta selvmord. Nå er jeg ganske usikker på hva jeg synes er så verdifullt med denne musikkgruppa.