Jeg sitter på rommet mitt. Musikk er satt på rolig i bakgrunnen. Et helt hvitt ark på Word er på pc skjermen. Jeg skal skrive en oppgave til skolen. Noe helt nytt, noe jeg aldri har prøvd på før. Denne teksten kan gå supert eller rett vest. Det kan bare tiden vise.

Jeg er bare 14 år, jeg har bare levd 14 år. På denne tiden har jeg vokst ganske mye, jeg har opplevd en hel del, både positivt og negativt og jeg har sovet ganske mye.

Som ganske mange andre på min alder lurer jeg på hvem jeg er. Og hvordan jeg skal finne det ut?

Kan jeg finne det ut ved å se meg selv i speilet? Er det meg? Eller kan jeg finne det ut på måten jeg tenker på? Kan jeg finne det ut ved å spørre andre hva de synes om meg? Eller kan jeg finne det ut ved å se på karakterene mine på skolen?

Er jeg to personer? Den pliktoppfyllende personen på skolen som sitter lenge etter at skolen er ferdig for å jobbe med lekser. Og den personen som vil ha det gøy, møte nye folk og leve livet. Alle er vel kanskje to personer? Man er en person når man er med foreldrene sine og en annen når man er med bestevennen sin. Men hvem av disse personene er jeg? Er den ene personen feil, eller er jeg en blanding av begge to?

Kanskje jeg kan spørre foreldrene mine hvem jeg er? For de har jo faktisk levd med meg i hele 14 år. De vet jo hva jeg liker og ikke liker, de vet hvem jeg er når jeg er sur og når jeg er glad. De har opplevd alle gangene jeg har hatt mareritt om natten om store fæle shrek-lignende monstre og pirater som vil ta skattekisten på den store skuta jeg lever på, i drømmen i alle fall. Og de gangene jeg har vært så sur at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Eller alle gangene de har måttet bære meg ut av bilen etter en lang biltur hvor jeg har sovnet.
Så er foreldrene mine svaret?

Eller jeg kan spørre bestevennene mine om hvem jeg er? For det er de jeg er sammen med på fritida, det er de jeg sitter og ser filmer med som er så triste at alle griner og det er de jeg diskuterer alt fra mote til gutter med. Så kan jeg gå bort til dem å spørre dem, hvem de mener jeg er? Og så er jeg den personen de beskriver til meg?

Jeg er ikke lik noen, noe som er positivt og kanskje negativt?

Hvis vi tenker over det, kan man godt prøve å være noen andre, det er jo mange som gjør det. Men oppnår man noe ved å gjøre det? Hadde Mahatma Gandhi blitt verdenskjent om han hadde gjort som alle andre? Hadde det blitt en 2.verdenskrig om Hitler syntes noe annerledes om jødene han elsket så mye at det ikke kunne beskrives med ord?

Kanskje jeg kan finne ut hvem jeg er ved å se på hva jeg liker å gjøre? For jeg liker jo å danse, høre på musikk, være med venner, kose med hunden min og ta bilder. Hvis jeg samler alt det jeg gjør og blander det sammen med noe hemmelig pulver kalt ”Dette er deg” i en stor heksegryte, så POOF! Så finner jeg ut hvem jeg er?

Egentlig burde jo kanskje jeg vite selv hvem jeg er? For det er jo faktisk meg selv jeg snakker om.
Men er det faktisk så enkelt?

Hvordan finner man egentlig svaret? For alle har vel en egen mening om hvem man selv er, har man ikke?

Kanskje hvis jeg blander alt det jeg har snakket om i denne teksten, så vil jeg finne ut hvem jeg er?

Er det egentlig noen fasit på hvem jeg er? Er det noen fasit på hvordan jeg skal tenke, kle meg, si og gjøre? Og hvis ikke, hvordan skal jeg definere hvem jeg er?