Jeg vet ikke hvor jeg passer inn. Kanskje litt her og kanskje litt der, men hva svaret er, det vet jeg faktisk ikke. Det er som om jeg venter at noen skal sette meg på plass og fortelle meg svaret på spørsmålet som jeg spurte, men aldri svarte på. «Hvor hører jeg til?».

Kanskje passer jeg inn i et magasin, eller så passer jeg kanskje ikke inn, men har jeg noen gang prøvd å passe inn? Har jeg noen gang prøvd å finne hvor jeg føler meg hjemme? Eller er jeg bare til stede uten mening? 

Som ungdom og som en jente undrer jeg over spørsmålet hele tiden. «Hvor hører jeg til?». Det er som om en stemme inni hodet mitt forteller at jeg ikke er god nok. At jeg ikke hører til i denne verden eller dette samfunnet. Samfunnet utvikles, så hvorfor kan ikke jeg høre hjemme her? Hvorfor er jeg nødt å sitte på benken og se på mens andre leker? Hvorfor?

Å være mobbet er en ting, men å fortelle om det er en helt annen ting. Hvordan fortelle en annen person at jeg ikke passer inn? At håret mitt aldri blir perfekt eller at kroppen min ikke passer inn på bildet? Si meg, hvordan passer man inn? Er det i hele tatt en oppskrift og i så fall, hvem har den?

Du kan nemlig ikke stappe meg i en boks og si at alt blir bra. Du kan ikke si det så enkelt. Fordi det er ikke du som ikke føler tilhørighet. Det er ikke du som sitter på rommet og fjerner hår på beina for å kunne ha på shorts. Det er ikke du som bruker penger på en shake som kan kanskje få kroppen din perfekt. Det er ikke du som får blikk i gangene som forteller et ord. Hat. Jeg passer ikke inn. Jeg leter, men jeg finner ikke noe svar.

Fortell meg, hvor passer jeg inn? Passer ikke inn på skolen, ikke noen venner, ikke noe lag som heier og ingen som står på sidelinjen og ser tårene som renner. Hat og tilhørighet. Hvordan kan de henge sammen? Fordi hatet gjør at det ikke føles som noe tilhørighet. Det føles hundre prosent ut som hat. H-A-T. Ordet som skrives i nåtid, fortid og framtid. Det ordet som klistres i språket, i minnene og på dagen. Hat som sprer seg, men ikke går forbi meg. Hat, som er nærmere enn noen andre i livet mitt. Hvis dette er et liv i det hele tatt. Hvem vet? 

Ser du hatet? Ser du tårene? Ser du presset?

Men mitt spørsmål er ikke det læreren spør om. Nei, mitt er mye dypere enn «hvordan har du det i dag?». Mitt sitter så dypt at det ikke forsvinner. Sitter klistret fast slik at alle kan se det. Mitt spørsmål er så lett at en førsteklassing kan lære seg det på under en time eller det siste spørsmålet min venn spurte da jeg sa farvel. 

«Hvor passer jeg inn?»