Jeg har tusenvis av spørsmål, men bare noen få svar. Spørsmål som bare er litt irriterende at jeg ikke kan svare på. Spørsmål som jeg bør vite. Men mest av alt: spørsmål som ikke engang menneskeheten kan svare på. Altså spørsmål som jeg antageligvis aldri vil få et svar på. Dermed føler jeg meg blind. For det var sånn jeg ble oppvokst. Jeg trodde det var et svar på alt, og som regel visste mamma det. Men når til og med min kjære, vitenskapsfulle mor ikke visste svaret på mine mange og relativt dumme spørsmål, da tenkte jeg at noen andre sikkert hadde det. Tanken av at mennesker visste alt var betryggende.

Hva slags spørsmål? Spørsmål som det ender opp i uansett hva du spør. Det store spørsmålet: Hva er vitsen? Eller hvis jeg skal ordlegge meg litt bedre: Hva er meningen med livet? Det ligger utrolig mye i det spørsmålet. Det er folk som mener de har svaret, men jeg har enda ikke hørt noe som har gitt et rett svar for meg.

”Det finns ingen mening. Det er bare tilfeldig”

”Meningen med livet er kjærlighet, håp, tro og vennskap.”

”Jeg tror ikke det er meningen at vi, mennesker, skal vite svaret på det spørsmålet.” Man trenger ikke være et geni for å se ironien i den setningen.

Hver lørdag pynter man seg opp i den råeste velstasen. Hvorfor? For at man har lyst til å møte noen. Noen som kanskje kunne vise seg å være den ene, store kjærligheten. Hvorfor? For da blir man lykkelig og kan eventuelt gifte seg og få barn. Hvorfor? Det er vel det som gjør en lykkelig. Hvorfor må en være lykkelig? Fordi det gjør det enklere å leve livet når man er lykkelig. Hvorfor leve livet?

Jeg skjønner godt hvorfor folk blir religiøse. Det gir klart en mening. Men jo mer man spør, jo vanskeligere blir det. Så skal man bare slutte å spørre? Kanskje det er sant det de sier, det at man får svar på alt når man dør. Alt! Tenk! Da vil jeg se.