Det har gått 3 år, men det er likevel så nært. Det kan kanksje høres ut som en klisje men det føles fremdeles ut som om det var i går. Fortsatt sitter det fast i meg. Innerst inne vet jeg veldig godt at det bil bli sittendes der hele livet. Det at en venn velger å forlate livet er aldri noe man vil komme helt over…

Dagen husker jeg helt detaljert, det var varmt ute og jeg hadde på meg en hvit t-skjorte og et turkist skjørt. Jeg husker det satt to førsteklassinger i sandkassen og lekte, jeg smilte for meg selv mens jeg gikk inn i skolebyggningen. Første time gikk og alt var som normal. Det var i hvert fall det jeg trodde. Jeg gikk ned trappen da jeg hørte noe som stakk mer i hjertet enn noe annet noen gang kommer til å gjøre: ” Ja, jeg hørte han Aleksander bare drepte seg selv! Jaja, sikkert no narko drit.”

Jeg fikk totalt sjokk, de andre oppdaget meg men latet som ingenting var feil. Resten av dagen er uklar, det kan man si at resten av månden var. Dagene gikk, det samma gjorde jeg. Ingen snakket med meg om det som hadde skjedd- klart de spurte om jeg hadde hørt det og de sa det var synd men ingen spurte om det var bra med meg. Om hva jeg følte og om jeg trengte å prate om det. Det var ikke det at de ikke ville men de var feige… Feige for at de ikke kunne klare svaret. Det var kun en person som virkelig turte å spørre og væra tøff nok til å stå der hele veien. Min andre barndomsvenn, Aleksander’s bestevenn. Han som hadde det vondere enn meg-  var faktisk den eneste som stilte opp… Det er sjokkerende!

Jeg trodde ikke det var mulig at marerittet skulle bli så mye verre enn dette- for det var det det var. Et forferdlig mareritt. Det å miste din eldste barndomsvenn eller det å miste venn i det hele tatt er ikke noe jeg unner noen- ikke engang min verste fiende. Men selv 3 år senere har jeg ikke våknet- ting som skjedde for 3 år siden, er hovedårsaken til mye som skjer i dag.

Min andre barndomsvenn, han som stilte opp for meg og var der, hadde det ikke så lett som alle trodde. Han begynte å drikke og feste. Vi mistet kontakten. Ikke fordi vi ikke brydde oss om hverandre men fordi det var for tøft å være sammen. Å hele tiden bli minnet på hva som hadde skjedd og at vi manglet en…

Jeg hørte av andre at han hadde damer etter seg hele tiden, det overasket meg ikke. Han var ikke stygg å se på, faktisk var han en av byens mest populære. Men hver gang hørte jeg forskjellige navn og jeg skjønte etter hvert at han byttet dem ut ofte. Jeg hørte han var full flere ganger i uken. Jeg husker jeg møte han engang- han kom bort til meg som om vi var verdens bestevenner og ga meg den bamseklemmen. Jeg smilte- visste ikke hva som egentlig var grunnen til at han gjorde som han gjorde. Tenkte han bare var ute å hadde det moro…

Så blind går det altså an å bli…

Etter dette tok vi opp igjen kontakten og selv om det gjorde vondt å ikke ha Aleksander med oss visste vi at livet måtte gå videre- det var i hvert fall det jeg trudde. Han fortsatte og feste og selv så rart det høres ut så unnet jeg han det. Han koste seg og glemte alt. Det ble oftere og oftere. Plutselig hadde han ikke tid til å henge med meg mer- alt han tenkte på var å få drikke. Det var nå jeg skjønte det- han hadde et problem…Og det var alvorlig…

I frykten å dytte han mer bort fra meg så jeg ikke hadde noen annelse hva han gjorde, holdt jeg det for meg selv. Det var en stor feil, jeg innser det nå. Drikkingen ble bare oftere og oftere og mer og mer… Han var nå en alkoholiker i en alder av 18 år!

Ting skjedde, jeg orket ikke mer av all drikking og sakte men sikkert skled vi fra hverandre. Likevel holdt jeg tett for å beskytte han- beskytte han fra det vonde som skjedde… I dag innså jeg at jeg må si ifra og det er det første jeg skal i morgen. Jeg skal fortelle han at han trenger hjelp, men jeg skjevler av frykt. Jeg er mildt sagt livredd… Redd for at han vil bli sint og gjøre no dumt. Redd for at jeg mister han som jeg mistet Aleksander. Redd for at han bare vil le av det og si at jeg må skjepe meg. Men jeg vet det må gjøres, skulle bare ønske det ikke var så vanskelig…