Definisjonen av ”journalist”, burde være; ”en person med spisse albuer som egentlig vil være forfatter og derfor dikter opp halvparten av det han eller hun skriver”. Journalister er verdens mest nervøse mennesker.
Derfor øser de all deres egen frykt over på oss som leser avisene, og mekker overskrifter som ”JORDA GÅR UNDER om tre millioner år”. Og det forstår jeg godt. Ingen vil vel lese aviser som insisterer på at ”Alt er topp.” og ”Sensasjon! Drammensgulrota er fullstendig ufarlig!” . Vi vil lese at ” POLENE SMELTER OG OZONLAGET KRYMPER”. Så det så.

At vi ikke har merket nevneverdig til den såkalte globale oppvarmingen her oppe i nord får være en annen sak. Da fugleinfluensaen slo til i Asia ble det full panikk her hjemme. Folk styrtet ut og kjøpte Tamiflu for alle pengene og barrikaderte seg inne på soverommet med gevær og en vaksine som mest sannsynlig ikke kom til å funke uansett.  At det da bare var omkring 60 personer som hadde strøket med av fugleviruset i Asia, spilte ingen rolle for oss der vi satt under dyna og siktet på gråspurven gjennom vinduet.
Hver gang en journalist i VG eller Dagbladet fikk øye på en litt sliten fugl, klinte de bilder av den over forsidene med artikler på side 3,4,5,6,7,8,9 og 10. Hvis jeg hadde fløyet tvers over Norge hadde vel jeg også vært sliten. Det betyr da ikke at jeg har fugleinfluensa for det.

Streik er også en morsom ting for avisene. Juni 2006, da jeg tilbrakte mine dager med å klatre opp og ned på en bruskasse i en altfor stor arbeidsuniform på Rema 1000 i regi av skolen, annonserte bankene at det
kanskje skulle bli streik. Bare kanskje. Sjefen og de ansatte på Rema fikk panikk. Hva skulle de gjøre hvis det ble streik? Ikke gi slipp på de store pengesedlene, og ikke så mye som prøv å la noen få ta ut penger mens de betaler! Nå ble det jo ikke streik da, men du for en beredskapsplan de hadde. Hang store oppslag på tavla på pauserommet til og med. Ved en annen anledning var det papirindustrien som streiket, og avisene hylte at nå, ja nå ble det mangel på dopapir. Folket gikk av skaftet og kjøpte paller med dopapir. Hallo, hvor mye dopapir trenger vi egentlig? Vi bor da i Norge, det blir vel ikke mangel på dopapir!
Og skulle det bli mangel på dopapir, har vi jo alltids Se og Hør. Se og Hør sies å være Norges mest solgte ukeblad, men det er få som tør å innrømme at de leser det, annet enn hos tannlegen/legen/frisøren.

Jeg leser Se og Hør, men det er ikke jeg som kjøper det her i huset, bare så det er sagt. Hver gang jeg leser Se og Hør, undrer jeg meg over hvem som sitter og finner på overskriftene i bladet. ”Glad som en Lerche” følger omtrent 99,9 % av alle reportasjer om Sondre Lerche. ”Lett med fett” er min favoritt. Hvis det er sånn at man bare skal sette sammen ord som rimer, da vil jeg også være med. Har mange gode forslag jeg: "Mer penger ved hjelp av gitarstrenger", ”Fikk jakke-nakke", ”Pratet bare tull da han var full”, ”Kjøpte seg okse-bukse”, ”Kalkun gir bedre immun”. Hva eller hvem ”immun” er, vet jeg ikke, men det spiller over hodet ikke noen rolle i Se og Hør så lenge det rimer.

Se og Hør er egentlig et ganske unyttig nyhetsmedium, hvis man ser bort ifra programoversiktene da.
Det kan kanskje brukes til dopapir, jeg har ikke prøvd det ennå, men brukes som opptenningspapir – ikke sjans. Det har jeg nemlig prøvd. Jeg og Maria var på vår første hyttetur sammen i fjor sommer, og etter å ha brukt opp den eneste avisen som var der i et forsøk på å få liv i ovnen, fant vi en bunke Se og Hør ved siden av sofaen. Siden det allerede var en ganske så liten flamme i ovnen, tenkte vi at vi bare skulle putte inn litt Se og Hør, så flammene kanskje ville ta tak i veden. Som tenkt, så gjort. Da sloknet hele ovnen, og ved nærmere undersøkelse var det helt umulig og faktisk få fyr på Se og Hør.

Det er ikke bare Se og Hør som er flinke til å bruke svulstige utrykk a’la ”sliter seg gjennom sorgen” og ”lammet av sjokk”, VG er også en mester i disse utrykkene. Riktignok brukes de bare i sammenheng med Idol, men da tar de skikkelig i også. ”Idol-Vivian røket ut – seere i sjokk”, ”dommerpanelet raser”, ”brøt ut i krampegråt” og så videre.

I USA stod en skokk journalister utenfor en rettsal i omtrent ett år og så basketballspilleren Kobe Bryant tusle fram og tilbake fra bilen, til døra, og tilbake igjen. Anklagen var voldtekt, og journalistene godet seg.
Her var det nyheter du! Kobe Bryant ankommer i en sort BMW, går ut av bilen…og har du sett, han går inn døra til rettsalen. Fire timer senere går døren opp, Bryant kommer ut av rettsalen, setter seg i bilen og kjører av sted. Samme skjer dagen etter. Og dagen etter det igjen. Og dagen etter den dagen igjen.
Journalistene campet i all slags vær, de stod i både regn og stekende sol for å bringe oss de ferskeste nyhetene angående Kobe Bryant. Ett år senere ble saken henlagt.

En litt nyere sak er tunnelen som raste ned forrige jul. Ingen ble skadet, og det hele gikk egentlig forbi i stillhet her i huset, der vi satt og proppet mat og kaker i en stakkars australier som sukket, ”mat NÅ igjen?!” hver gang vi kom med flere kaker. Familie - teen vår ble likevel forstyrret hver kveld av dagsrevyen, hvis hovedoppslag var den nedraste tunnelen. Fem dager på rad maste de om tunnelen. Jeg er sikker på at det er ingen tunnel i hele verden som har fått så mye oppmerksomhet som den tunnelen på østlandet. Den fjerde dagen stod en mann med oransje hjelm og snakket alvorlig om at i morgen skulle en tunnelekspert komme og se på saken. ”Oh great,” humret Sam, ”then we can get another update. There’s not much going on in Norway, is it?”

De nervøse journalistene skriver om kjolekriger i Hollywood, farlige gulrøtter og kreftfremkallende brunost og sauer som brekker lårhalsen, og vi kjøper aviser til den store gullmedalje. Og blir like nervøse som dem.