En tenåring blir ofte sammenlignet med en vandrende hormonbombe… og det sies at vi har kort lunte. Betyr det at hvis noen kommer bortpå oss med en lighter, så skal det ikke mye til før vi eksploderer i et eneste stort hormonvirvar?

Den eldre generasjonen forbinder ofte tenåringstiden med kun kjærlighet, sex, graviditet, stjeling, røyking, drikking og kviser. Men det noen av dere ikke forstår, er at det faktisk finnes flere forskjellige typer tenåringer. Ikke alle er livsfarlige, opplevelseskåte fjortiser midt inne i en fremskyndet midtlivskrise, også kalt pubertet..! Noen av oss blir faktisk tidlig voksne, ansvarlige mennesker, som verker røyker, drikker eller stjeler, og som tar framtiden vår alvorlig.

De fleste av oss tenåringer har en umettelig trang til å føle oss frie og selvstendige. Men foreldrene våre derimot, vil ikke godta at vi er godt på vei til å bli selvstendige studenter med kjæreste og egen hybel. I deres øyne er vi fremdeles i den alderen hvor vi sa våre første ord, gjorde hva som helst for å unngå gutte- eller jentelus og sov i ei lita sprinkelseng i et rosa rom med gråhvite skyer i taket. Er det derfor dere er så overbeskyttende?

Når tenåringen plutselig en dag ikke vil ha med foreldrene på kino, men bare forlanger skyss dit, blir foreldrene vanligvis fornærmet. Hvis jeg ikke tar altfor feil, tenker dere noe sånt som; vil han/hun ikke ha noe mer med oss å gjøre? Har den vesle ”gullongen” vår vokst ifra oss?

Denne hendelsen (eller lignende) kan få alvorlige konsekvenser for tenåringen når mor plutselig begynner å legge ut om at hun gikk med deg i magen i 9 måneder, ammet deg, ga deg mat (som du for øvrig bare spyttet ut igjen med en grimase) og skriftet bleier på deg minst 3 ganger om dagen, mens far tok nattskiftene og satt i full beredskap med rangla i den ene hånda og den varme tåteflaska i den andre, i tilfelle du skulle finne på å våkne og begynne og vræle.

Over et titalls år og utallige hagleskurer senere sitter vi her med plikter opp til øra og synes alt som skjer i verden er urettferdig. Men kan vi egentlig gjøre noe med det? I avisene står det at ungdommen i dag er fremtidens håp om verdensfred. Vel, hvis verdensfreden avhenger av krigsspillavhengige hormonbomber, så ligger vi ganske dårlig an.

Tenåringstiden fører også med seg økonomiske problemer. Sparing er, i følge oss, et fremmedord som i liten grad eksisterer. Foreldrene våre mener vi bruker for mye penger på unyttige ting. Og er det noe vi virkelig trenger, så sier de bare; ”Beklagelig for deg, men du er blakk fordi du brukte pengene dine på andre ting! Når du blir eldre må du lære deg å spare…”

Men med tanke på alt kjøpepresset vi opplever både fra tv og aviser, og snart også på skoler og i fagbøker, synes jeg ikke vi gjør det så ille!

På den annen side kunne vi alltids ha klart oss med mindre, og gitt pengene til fattige barn i Afrika (som virker å være ett av de mange argumentene foreldrene våre bruker for å gi oss dårlig samvittighet). Det hadde jo selvsagt vært flott hvis verdens ressurser hadde vært nøyaktig likt fordelt. Men det hadde høyst trolig betydd på’n igjen med verdenshistoria..! Materialistiske eiendomssyke mennesker ville kreve monarki, og vi hadde definitivt fått gjenoppleve 1. og 2. verdenskrig, uten at det hadde vært noe som helst vi kunne gjort med det.

Penger og kjøpepress bringer oss over på det neste tenåringsdilemmaet; fattig eller rik, og presset som ofte følger med. Ta for eksempel klespress. Merkeklær! Miss Sixty, BULA, Umbro, Adidas, Nike, Burton, Levis, Volcom osv… Butikker hvor en vanlig langbukse kan koste opp mot 5000 norske kroner, og det lille merket på lomma eller ved bukselinningen er halve prisen. Når ble Freetex utdatert?! Barn/unge som ikke har fine nok klær fordi familien kanskje er fattig, blir ofte mobbet på grunn av det. Foreldrene får da kanskje dårlig samvittighet fordi det delvis er deres feil. Hvor ble det av Ole Ivars ; ”En får værra som en er….?

Vi pubertetsfrosker kan heller ikke snakke til foreldrene våre slik de snakker til oss. Det virker på oss veldig urettferdig siden vi i denne perioden er veldig opptatt av likestilling mellom minoriteter og oss selv. Den tilsynelatende frekke og spydige språktonen vi er beskyldt for å ha mot dem, fører ofte til kjefting mot oss og deretter krangling. Dere kan ikke forvente at vi i en alder av ett og et halvt tiår skal kunne te oss som kongelige, bare fordi dere sier vi skal det. Noen foreldre er også ofte redde for at de små hormonfroskene deres skal gjøre dem flaue eller skuffe dem.

Ta for eksempel en rutinemessig (hvert 15. år) familiegjenforening. Hvor hyggelig er det ikke når mormor kommer bort og klyper deg i kinnene med pølsefingrene sine og begynner å lage rare lyder (som kan minne litt om ”dikke dikke dikk”) før hun sier med gamle, knirkete stemmen; ”så stooor du har blitt! Sist gang jeg så deg krabbet du fremdeles rundt i bleier!” ?!

Når i tillegg faste avtaler og normer i huset blir brutt, er det ”tid for en liten alvorsprat”, og vi får så øra flagrer en tekst vi nødig vil høre to ganger. Er det når vi skal ønske oss ørepropper til jul?

Det eneste det virker som dere voksne ikke vet, er hva som foregår inni hodene våre. For alt dere aner, har vi planlagt å rømme hjemmefra neste natt og aldri vende tilbake… før vi går tom for mat, penger og rene klær. Men èn ting er jo betryggende å vite; foreldrene våre ville alltid tatt godt imot oss igjen. De får jo tross alt penger for å oppdra oss.

Jeg kom til å tenke på religion og tro. Det er ikke alltid en dans på roser for en lettere forvirret tenåring å velge mellom statusene ateist, agnostiker eller troende. Spesielt ikke med foreldre (eller annen familie) med sterke meninger, i nærheten.

Også har du jo problemet rundt etikk og estetikk. Valget mellom å te seg etisk eller estetisk burde vel egentlig ikke være noe problem. Her har vi jo i tillegg en gylden middelvei vi kan velge! Vel, det er ikke alltid like enkelt… Miljøet og alt gruppepresset rundt omkring har stor innflytelse på oss.

Sist, men definitivt ikke minst, har vi komplikasjonene rundt fremtiden vår. Har jeg gode nok karakterer?Kommer jeg til å bli eier av et advokatfirma eller ei kebabsjappe når jeg blir stor? Ikke alle kan i like stor grad bestemme over sin egen fremtid utdanningsmessig sett inntil de fyller 18 år og er myndige.

Til alle dere foreldre: er ikke dette litt urettferdig? Det er jo tenåringens fremtid, og deler av den neste generasjonen, deres valg går utover! Dere har makt til å forme den neste generasjonen! Bruk denne makten fornuftig!