Homofil. Det er det jeg er. Men ingen vet det. Det er nok best slik. Jeg vil jo ikke bli utstøtt. Jeg vet at hvis folk fikk vite det, ville nok kameratene forsvinne. Folk har jo et slikt inntrykk av oss. At vi er feminine, "rare" eller snakker på en annerledes måte. Kanskje?

Men slik er ikke jeg. Jeg ser på meg selv som en normal gutt. Bortsett fra følelsene og hormonene mine da. Det er nok de jeg har problemer med å takle. Får han vite det, ville han kanskje le, eller skygge unna. Hadde ikke du gjort det? Om du var heterofil og du fikk vite at en homofil var interessert i deg? Tenk om det var en i klassen. En du dusjet sammen med. Ville du ikke følt deg utrolig utilpass, da? Tror nok det.

Jeg trodde jo jeg likte jenter før, men jeg taklet aldri det intime. Det var på den måten jeg oppdaget det. Jeg trodde det var noe alvorlig galt med meg. Kanskje jeg var syk. Men legen gav meg svar. Jeg var nok ikke syk, bare homofil. Hadde aldri tenkt noe særlig over det før. Gutt og gutt. Syntes det ble for rart, for uvanlig. Men da jeg tenkte etter, hadde jeg nok alltid kikket litt på dem. På en litt annerledes måte.

Måten de kledde av seg etter gymtimen, eller hvordan de lot den glatte såpen gli over de våte kroppene i dusjen. Men jeg glodde aldri! Det ville jo sett for ille ut. Da kunne jeg nok fort bli avslørt. Folk legger jo merke til det hvis noen betrakter dem. Det gjør iallfall jeg. Det hender ikke så ofte da, men jeg har følt lengtende jenteblikk noen ganger. Men sjelden gutter. Aldri.

Det er nok ikke mange som meg her i landet. Det er derfor jeg vurderer å flytte til Amerika. Jeg ser dem ofte på "Ricky Lake". Lekre, unge, single gutter. Noen ute etter å bli akseptert for hvem de er, andre for å få seg en "blind date" eller fordi de har problemer med å sin elskede. Noen ganger nydelige negergutter med nydelig sjokoladebrun hud og krusete sort hår. Andre ganger blonde gutter med skinnende blå øyne, eller dem med brunt hår, brune øyne og kanskje en latinsk aksent. Blir nok ikke vanskelig å finne noen der nei.

Men virkeligheten er her og nå. Må holde ut homsevitsene fra kameratene. Holde øynene til meg selv i dusjen. Og for all del ikke avsløre meg til foreldrene mine. De er nemlig av den typen som er katolikker og drar til kirken hver gang det er noen slags form for preken, sosialt samvær eller noe lignende. Lurer på hvordan de ville reagert, men vil ikke finne det ut. Iallfall ikke ennå. Jeg må jo selvfølgelig fortelle det en eller annen gang. Når de begynner å lure på hvorfor jeg ikke har dame, er forlovet eller gift enda. Jo, da er nok tiden inne. Måtte det bare være lenge til, da.

Fantasiene er alt jeg. Det er jo noe. Hadde vært bedre om de kanskje bestod delvis eller helt av minner, men jeg har nok ikke kommet så langt enda. Men drømmer om det. Planlegger. Tenker. Et mørkt rom. Ikke helt mørkt, men slik at men såvidt kan se. Bare han og jeg. Kanskje noe musikk i bakgrunnen. Leve ut fantasiene med en jeg er glad i. Det hadde vært noe det. Kunne gjerne tenkt meg et intimt forhold nå. Jeg er rede for det. Tror jeg da. Det finner jeg nok ut. En vakker dag, som man sier.

Men hva med familie? Jeg kan jo gifte med, det er lov, men ikke få barn. Det vet jo alle. Der må det to individer av forskjellig kjønn til. Men man kan jo alltid adoptere, er ikke mulig? Jeg vil ha barn. På en eller annen måte. På en annen måte så må det være rart for barnet å ha to fedre. Han, eller henne, kunne jo kalle en av oss "mamma" men det blir nok aldri det samme.

Lyst hår, knall blå øyne. Høy, normalt tynn. Sjarmerende. Sånn er han jeg liker. Han kan like meg også, på den måten, kan han ikke det? Han har jo sendt med noen koselige blikk. Kanskje jeg skulle hinte litt til han? Det hadde jo vært en drøm om han følte det på den måten han også. Men hva er sjansene for det, egentlig? Han er sikkert interessert i en eller annen jente. "Den som intet våger, intet vinner" så en klok mann en gang. Det ligger mye fornuft i det. Men hva om han sier det videre? Nei, en så koselig gutt ville nok ikke gjort det. Jeg tar sjansen. I morra.