Irritasjonen finnes overalt. Det skal ikke så mye til for å bli irritert. I hvert fall ikke for meg. Jeg kan lese de tre bukkene bruse for lillebroren min, å bli irritert på at trollet stadig kommer opp fra brua, uten at den blir lei. Jeg blir irritert når andre er irritert på meg. Jeg blir irritert når jeg leter etter noe som jeg ikke finner. Jeg blir til og med irritert når det er nyhetene på Teven, sånn helt uten grunn. Jeg liker bare ikke den musikken som kommer når nyhetene begynner.

Sånne ting er jo bare småting. Det er ting alle blir irritert over. Tror jeg, da. Det finnes jo ting jeg blir mye mer irritert av. Alle som har mindre søsken kan vel kjenne seg igjen i det området. Det er alltid deres feil. Jeg gjør aldri noe galt, det er alltid de som starter krangelen. Det er faktisk helt sant også. Men man kan ikke la være å få den følelsen av at en ovn skrur seg på nede i magen, og at varmen bare sprer seg videre opp i hodet som om varmen spiser deg innenfra. Spesielt ikke når det sitter en person som gliser bredt på en slimete måte, imens den lager verdens mest irriterende tikkelyd rett foran deg. Det liksom kribler i hele kroppen og man bare lengter etter å dra til noen.

Det er på akkurat det tidspunktet at man har blitt lært at man skal ”beherske seg”. For hvis alle hadde eksplodert hver eneste gang de ble irritert, ville antakeligvis mesteparten av menneskene i verden vert ganske ille ute. Kanskje et par i fengsel også? Folk er jo i fengsel for at de har gjort noe skikkelig dumt, men hvis alle gjorde noe så dumt, da hadde jo ingen gjort noe dumt. Dumheten hadde blitt så vanlig og hverdagslig at ingen hadde brydd seg. Noen ganger kan det hende at det er ett eller annet som man virkelig ikke klarer å tåle, men allikevel er man bare nødt til å beherske seg, bare sånn for omgivelsenes skyld. Det kan jeg tenke meg har hendt med de aller fleste.

Det er jo også ganske logisk at jeg ikke bare kan dra til lillesøster hver eneste gang hun får meg til å se ut som et ildrødt damplokomotiv. Da hadde hun permanent sett ut som det svenske flagget, så ofte som det skjer.

Men HVORFOR er menneskene bygd sånn at man blir irritert? Ligger det i genene? Er det fordi vi reagerer på noe vi ikke liker? Er vi oppdratt slik? Hvis jeg hadde blitt oppdratt av de mest roligste, ikke bryende foreldrene i hele universet, hadde jeg noen gang blitt irritert da? Er det på den samme måten med dyr også?

Selv om jeg absolutt ikke liker å bli irritert selv, uansett om noen gjør det med vilje eller ikke, må jeg vel innrømme at det er en smule festlig å se andre være irritert. Så lenge det ikke går utover meg da, så klart. Å se an annen person bli irritert er nesten som å se en kjele med vann som koker over, og til slutt (forhåpentligvis) eksploderer som om det er en tikkende bombe oppi der.

Det går nesten ikke en dag uten at jeg ser noen som blir irritert. Enten om det er i trafikken eller andre steder. Irritasjonen finnes overalt. I den byen du bor i, det landet du bor i, verdensdelen, jordkloden, og kanskje er det til og med noen som sitter og koker langt oppe i det alt for store verdensrommet akkurat nå. Alle blir irritert, store som små.