Kjærlighet er en ting de fleste opplever. Men det finnes også noen som ikke gjør det. Dette synes jeg er sørgelig siden det er en viktig ting av menneskenes tilværelse. Er det ikke? Mennesker lever jo av kjærlighet. Forskning sier at vi ikke hadde kunnet leve uten det. Vi trenger vår mors- og nestes kjærlighet. Hvorfor er vi mennesker skapt akkurat sånn? Og hvorfor trenger vi den kjærligheten som gir så mange av oss smerte?

Jeg husker når jeg var mindre og det var veldig stas når noen hadde fått seg en kjæreste. Slik er det jo nå og. Det blir jo sett på som status selv om vi har noen perioder hvor det er mote å være singel. Ja vel. Flott for oss single, kjiper for dere i fast forhold, liksom.

 Akkurat som i 5. klasse. Jeg ble sammen med en gutt som het Lars Erik. Det var skikkelig inn meg kjæreste. Men jeg viste ikke at det ville gå så inn på meg at jeg ble borte fra skolen i tre dager. Jeg var så kvalm og hver gang jeg tenkte på han, holdt jeg på å kaste opp. Er det alltid sånn? Det kan jeg ikke svare på. Jeg vet ikke hvordan andre har det når de er forelsket, og jeg har ikke vært sammen med noen så langt i ungdomsåra. Men alle er forskjellige og noen blir kjempe glade, mens andre føler at de har ødelagt livet og går rundt og spyr. Flott. Jeg føler det ikke på den første måten, for å si det sånn. Jeg føler det sånn akkurat nå og.

Men hva med de voksne? De som påstår at vi ”små” mennesker ikke vet hva kjærlighet er. Tenk tilbake voksne! Hadde aldri dere det godt og vondt på samme tid? Føltes det aldri som om kroppene deres skulle gå opp i flammer? Det er hvert fall sånn jeg føler det. Mamma sier hun også følte det slik. Mamma er ganske kul egentlig. Hun har vært sammen med samme mannen i 32 år. Bra gjort.

Jeg tror jeg bruker kjærligheten som en unnskyldning sånn i underbevisstheten. Jeg er redd for å være alene. Jeg, og sikkert mange jenter med meg, liker erfarne og eldre gutter. Hvorfor i all verden liker vi jenter eldre gutter? Mange av oss har jo ikke sjansen på de uansett. Men kanskje det nettopp er derfor. Sikt etter noen su aldri kan få. Like greit det, så slipper du maset. Vi mennesker er jo ikke lagd monogame, er vi vel? Jeg tror hvert fall ikke at jeg er det. Om jeg noen gang kommer til å bli vet jeg ikke. Det er vel greier å være ledig og ha nok kjærlighet til alle som har potensialet. Finner jeg den rette, får det så være. Da får jeg heller bytte mening da. Er dere med meg jenter? Ta kjærligheten som det kommer. For det er en stor mulighet at det faktisk skjer.