I teksten ”Jeg er norsk, hørte jeg takk?” gir Terje Mosnes uttrykk for at Norges befolkning er selvgode. Om vi han skal tro, er den generelle oppfatningen blant våre likemenn og – damer at Norge er best. Gjennom hele teksten spikrer han i det skjulte inn små innspill fra janteloven med høyt tempo. ”Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.”

Gjennom ironi, sarkasme og spenstige linjer tar Terje Mosnes oss med på en selvransakelse av Norge som en forent nasjon. Mellom linjene er det denne selvgodheten han prøver å presse frem, og han lykkes over all forventning. Det mest synlige virkemiddelet som er brukt er ironi. Terje spissformulerer og setter ting på hodet i en nydelig symfoni, og det hele er en ren harmoni. ”I ekkoet har en tone vibrert: Norge er best, og verden bør takke oss” skriver han, og som alt annet er dette motsatt av hva han mener. Den virkelige meningen som skjuler seg bak ordene kommer tydelig frem; I ekkoet har en tone vibrert: Norge er litt for selvgode.

Det viktigste virkemidlet i et essay er komposisjon. For utenom humor og ironi i en skjønn forening er nemlig å følge Egon Olsen ”å ha en plan” viktigst. Man må vite i hvilken retning man vil dra leseren, og dette klarer Terje Mosnes fra begynnelse til slutt. Ved å invitere leseren til å utforske emnet sammen med han får han etter få linjer oss til å lese til vi krysser mållinjen.

Andre virkemidler som er viktig for essayet er episoder og dette trekker Terje Mosnes frem med å gjenfortelle kjente strofer som er godt kjent blant den norske befolkning. Som for eksempel som Gro Harlem Brundtland en gang har sagt; ”det er typisk norsk å være god”. Han blander historikk og egne meninger i en slik sammensetning som får leseren til å undre over det faktum at vi som en forent nasjon er selvgode.

Spørsmål er også et virkemiddel som kommer frem i essayet. ”Hva om vi begynte å gå stillere i dørene” spør Mosnes. Ja hva om vi gjorde nettopp det? Sluttet å skrike ut om våre prestasjoner og legge selvgodheten på hylla. Men alle vet at det hadde ikke vært det samme å være norsk om det endte slik. ”Mandela sjarmerte Dronning Sonja” klinger jo ikke like vakkert i våre ører som ”Dronning Sonja sjarmerte Mandela”.

”Jeg er norsk, hørte jeg takk?” skriver Mosnes. Jo lenger jeg tenker etter, jo desto klarere står sannheten om at det er vi som burde takke for at vi er norske. Å bo i et så lite land som vi gjør og prestere så bra som vi så ofte gjør er i og for seg en sensasjon. Et mirakel, ja helt utrolig! ”Lund Svindal på skuffende 13. plass” skrev Dagbladet i går. Hva er så skuffende med dette? Ut av verdens mangfoldige befolkning på godt over 6 milliarder mennesker er han den 13. beste av dem alle. Det er jo noe vi som nordmenn kan være stolt av i det fulle og hele. Et ordtak sa en gang ”det gjelder ikke å vinne, men å delta”, men det virker som om dette har gått i glemmeboken for lengst. ”Skal man delta, så deltar man for å vinne” er en annen strofe som beskriver oss bedre enn noe annet. Hvorfor nøye seg med andre plass når man kan vinne?

At Mandela vil få bevilget flere linjer enn Dronning Sonja i et hvilket som helst leksikon er for uten tvil, ganske sannsynlig. Selv om i et norsk leksikon ville brettet ut mer om Hennes Majestet, ville de utenlandske leksikonene sagt noe som ”Dronning Sonja (født 4. juli 1937 i Oslo) er Norges dronning. Hun giftet seg med Kronprins Harald i 1968.” And that’s it!

Mosnes skriver om en rar, mental nasjonsbygging som fant sted i Norge på 90-tallet. Ja, det var vel da det hele begynte, men jeg kan likså godt først som sist bekrefte at tidene har nok ikke forbedret seg, tvert om. Janteloven har fått ny betydning, i hvert fall for Norge. Uten vår viten har vi omformulert den med en stor O.

Det faktum at dersom noen fra fedrelandet presterer liker vi å slå det opp som om Jesus akkurat stått opp fra de døde. At nasjonalitet selger likså godt som sex, er bare å innse. Da ”Norge vant 2-1 over Brasil” var det en sensasjon uten like, og aldri har et samlet Norge hatt så god selvtillit. Bøndene fra nord hadde overvunnet de dansende samba rytmiske fotballgudene en gang for alle.

Dersom en norsk idrettsutøver presterer bra blir vi som nordmenn ekstra stolte, og selvsagt om sleiven svinger feil vei også. Som oftest er det bra prestasjoner som vanker på avisenes forside. Med utsagnet fra Mosnes om at verden burde takke oss for våre kunnskaper og dyktighet er det kun en ting som kan være tilbakeslaget; Takk, jeg er norsk!