Jeg tenker over skillet

De var alltid så fulle av liv, glede og sang, hvem hadde trodd at valget om å forlate dem skulle vise seg å være det riktige. Barna elsket jeg mer enn alt på jord, og ja, det inkluderer Torvald. Det har ikke gått ett minutt uten at mine tanker har vært med dem. Men det er bra for dem, de slipper å ha samme rollemodellen som meg. Mor som skal vaske, mor som må se pen ut, mor som er avhengig av far. Det er slike idealer som sørger for at en kvinnes signatur ikke en gang er verdt et lån. Jeg håper virkelig dette hjelper dem i å bli selvstendige og sterke. En ordentlig far har de, jeg ville aldri etterlatt de om det ikke var tilfellet.

Jeg husker da jeg var ung og forventingene til verden var innenfor strenge rammer som allerede var konstruert. Far og mor var missfornøyde med at den kun ble til med en datter. Min far kunne ikke lære meg avanserte lerdmanns- ting, det var mor jeg var nødt til å følge. Å servere far middag var jobben til mor, jeg ville alltid stå to skritt bak henne og følge nøye med for å lære det jeg skulle bringe videre til min fremtidige ektemann. Å gi Emmy samme opplæring ville ikke vært riktig. Hun fortjener å smake på de samme godene som burde vært tilgjengelig for alle jenter. Min mor delte aldri med oss andre hva hun hadde på hjertet, drømmer eller visjoner. Slikt skulle man ikke prate om, hvertfall ikke kvinner. Ja det er jo slik i dag også, man skal ikke gå utenfor de grensene som allerede er settet. Dette får meg egentlig til å undre hva mor sine drømmer egentlig var, om hun i det hele tatt tillot seg å tenke så langt. Det blir jo som å legge ett kjøttbein foran en hund som står i lenke. Du frister deg selv med fristelser som er uoppnåelige.

Klart det ikke er Torvald sin feil at kvinnene ikke har noe de skulle ha sagt. Han var jo strengt tatt ikke annet enn god mot meg. Men etter hvert var vel ikke hans måte å være god på nok for meg. Jeg trenger å kunne formulere meg og snakke med personer om ting som ikke omhandler barn, moter eller mat. Livet med Torvald ble etter hvert som å leke en dukke i det perfekte hjem. Tryggheten var beroligende i begynnelsen av vårt varme liv. Men etter hvert ble den kvelende og tok meg igjen til en hver tid, uansett hvor jeg var. Å endelig finne en unnskylding for å dra var en befrielse. Jeg håper Torvald forstår at jeg ikke var designet for et liv som lykkelig gledesspreder. Jeg venter på at barna en dag skal bli gamle nok til å forstå slik at vi endelig kan gjenforenes. Så straks jeg ser inn i de seks gudommelige øynene igjen vil den siste puslespillbrikke falle på plass.

Torvald blir jeg nok aldri å se igjen, på mange måter skylde jeg han mitt liv. Men da skal sant sies at han skylder meg sitt også. At jeg har gjort han til latter vet jeg han ikke ser på som problemet. Det er det jeg alltid var så glad i med Torvald, han ville aldri la andre mennesker styre hans atferd eller oppførsel. Men på den annen side ville han aldri ha klart å innse at jeg kunne fått til noe annet en å kniple. Det er noe han har vært fortalt fra første sekund, at menn er de som egner seg for arbeid, med noen svært få unntak. Jeg regner med at han har fått med seg hvor bra jeg har gjort det i den senere tid. Han som bankmann hører jo om det som skjer rundt omkring i samme bransje. Jeg skulle virkelig ønske det var mulighet for meg å bli, eller komme tilbake for den saks skyld. Men det har det da altså ikke vært. Det er ikke noe å være trist over, Torvald og jeg har så forskjellige oppfatninger og perspektiver at noe samboerskap umulig ville gått fint for seg. Men det er noe i meg som håper Torvald har myknet opp sine meninger etter hvert som sjekkene mine har falt inn både til jul og bursdager. Kanskje han forstår at jeg ikke bare trives med å bidra med noe i form av arbeid, men at jeg faktisk egner meg til å bidra i form av arbeid. Kanskje han da får ett litt moderne syn, at han vil være for stolt kan jeg ikke tenke meg. Men kanskje han har kommet seg videre. Heldigvis for min del har jeg det...