”Why can’t you just hold me? ” Maria Mena synger ut av høytaleren min. Det strømmer på med tanker, tanker jeg ikke visste jeg hadde. Jeg tror de har ligget inni meg en god stund men jeg har bare ikke hatt lyst til å innse at de fortsatt er der. Men nå er altså tiden inne. Jeg kjenner jeg skjelver av frykt og jeg er livredd for hva morgendagen vil bringe. Tårer som jeg ikke visste fantes der, triller nedover mine kinn samtidlig som jeg ser ut på snøen som faller lett og treffer bakken uten en lyd.

Jeg ser på kalenderen. 23 Desember. Det er altså jul igjen. Den tiden på året hvor alt bare skal være glede og lykke. Hvorfor er det ikke sånn for meg? Hvorfor smiler jeg ikke som alle de andre? Hvorfor er ikke jeg ute å kjøper julegaver til mine kjære og nære som resten av mine venner?

Det har gått 3 år. 3 lange år. Hvorfor forsvinner ikke minnene? Hvorfor forsvinner ikke smerten? ”And how do it come it is so hard?” Maria Mena forsetter. Tårene fortsetter med å komme. Minner strømmer på. Den gangen vi gikk listet oss inn på soverommet til mamma og pappa og forsiktig åpnet skapet. Det var fullt av gaver, pakket inn i all verdens farger. Store og små. Stille ristet vi på alle pakkene og prøvde å lage et lite hull for å se hva som skjulte seg inni dem. Vi smilte og var lykkelige. Vi var 6 år og for oss var dette julens høydepunkt. Også når vi var 7,8,9 og 10. Dette var vår juletradisjon. Ja, vi gjorde dette helt til for 3 år siden. Hver lillejuleaften listet vi oss inn på det samme rommet, det samme skapet og ristet forsiktig på alle gavene.

Hvorfor var det ikke sånn fortsatt? Det gjør så vondt! Hvorfor?! Hvorfor?! Jeg elsket han! Skjønte han det ikke? Skjønte han det rett og slett ikke? Han var den eneste jeg ville være med. Jeg elsket han av hele mitt hjerte og fortsatt gjør jeg det. Men han forlot meg. Skjønte han ikke at jeg trenger han for å overleve? Jeg er så sint. Jeg hater han! Hvorfor?!

Tårene fortsetter å trille og jeg ser på adventsstaken som jeg i frustrasjon dro ned. ”And do you like to see me broken?”

For andre vet jeg det virker som om jeg ikke husker han og at jeg har glemt han. Men bare noen nevner navnet hans. Bare jeg ser noen som minner meg om han. Bare jeg hører en sang som minner meg om han. Da kommer minnene. Da kommer følelelsene. Ingen forteller jeg dette. Ingen får vite hvor dypt inni meg han fortsatt sitter. Jeg vil nemlig ikke at det skal være sånn. Men alikevel vil jeg ikke glemme han heller. Alt hadde vært så mye lettere om han bare hadde vært her i dag…

Nå i juletiden er det ingenting som ikke minner meg om han. Jeg listet meg inn på mamma sitt rom i dag. Tittet på pakkene. Jeg rev i stykker papiret. Jeg mente ikke å ødelegge. Men det er ikke det der jeg ønsker meg. Det jeg ønsker meg går ikke ann å pakke inn. Jeg kommer aldri til å få det.

”And why do I still care?” Hva er det med Maria Mena sine ord som setter seg fast i meg? Skjønner hun hvordan jeg har det? Nei! Ingen skjønner det! Har du mistet din bestevenn? Har du mistet noen som sto deg nær? Du har ikke opplevd smerte. Du har ikke opplevd hvor vondt livet egentlig er. Jeg unner deg det. Jeg unner deg at du smiler og du aldri har mistet noen som står deg nær. Følelsen du sitter igjen med er nemlig ikke noe du vil oppleve. Du ønsker meg god jul. Jeg smiler og sier takk men på innsiden vet jeg at dette ikke kommer til å bli noen god jul. Jeg vet at det kommer til å bli som i fjor. Jeg kommer til å gråte meg selv i søvn og når jeg åpner pakker vil det være noe som savner. For julen uten han er ingenting verdt for meg…

”The day you slipped away, was the day I found it won’t be the same… Merry Christmas.”