Jeg gikk nedover den halvmørke gata, aldri før hadde det vært så koselig her i Lønnebergveien. På min høyre side så jeg det store lønnetreet som gata var oppkalt etter, bestefar hadde fortalt meg at det hadde stått der helt siden han var en liten guttunge. Nå var treet dekket av hvit og lun snø, det sto der i all sin prakt og hilste alle besøkende velkommen til Lønnebergveien. Under treet sto den gamle benken hvor bestefar ga bestemor sitt første kyss en kald kveld i desember, nå var benken helt forsvunnet under et glitrende teppe av snø.

På min venstre side kunne jeg se hagen til den gamle ungkaren Anker Kåre Nedregotten som ikke hadde noe bedre å ta seg fore en å jobbe i hagen sin, og hver jul pyntet han huset finere enn året før. I fjord hadde han brukt så mange lys på huset sitt at all strømmen gikk i hele gata og vi var uten strøm i to dager før noen tok seg tid til å komme og fikse det. Vedsidna lå huset til enke fru Solveig Fraser, hun var en bitter gammel dame, som jeg mange ganger hadde fått oppleve at ikke var stort gla i barn. Litt lenger nede i gata ligger huset til Åse Lise Kjelsås og Gunnar Bredestrupe. Åse Lise hadde vert så uheldig at hun hadde klart å bli gravid før hun giftet seg med Gunnar, og dermed var hun blitt kastet ut hjemmefra - og til min store glede - endt opp i Lønnebergveien. Barnet hun så hadde fått med Gunnar var nå blitt 15 år, like gammel som meg. I hagen deres sto de to snømennene Kjell Magne og jeg hadde laget dagen i forveien.

I enden av gata kunne jeg se huset til herr og fru Vallaker, hver vinter - siden jeg var 7 år – har jeg fått i oppdrag å måke innkjørselen deres for et par slanter, og etter på har fru Vallaker alltid invitert meg inn på kaker og brus. Hvert år den ettermiddagen herr Vallaker kommer og banker på døra og spør om jeg vil måke innkjørselen hans for et par slanter vet jeg at det er jul, og først den ettermiddagen jeg finner meg selv gående ned mot huset i enden av gata kommer jeg julestemning.

Som sagt har aldri gata vært så vakker før, men det synes jeg jo hvert år da, det er derfor jeg ser frem til den dagen jeg blir 80. Alle disse minnene, alle historiene jeg har hørt om bestefar og bestemor, det er nesten som om de blir firedoblet når et tykt tappe av glinsende snø legger seg over landskapet.

Julen er den tiden på året hvor alle i gata er glade - til og med enke fru Solveig Fraser har hengt ut en liten engel på verandaen i år. Små barna som bor litt lenger oppe i gata tilbringer nesten hele dagene ute i snøen, og langs hele veien kan man se snøengler, skispor, frosne votter, snømenn, snøborger og masse glade barn.

Endelig kom jeg meg frem til huset til herr og fru Vallaker, på døren deres hang det en julekrans og i gata sto det en nisse med en lykt i hånden.

Jeg kavet meg gjennom snøen, og for hvert skritt jeg kom nærmere døra kom jeg et skritt nærmere jul, og i det jeg hamret knytteneven mot døra var det som å kjenne hjertet banke veien sin ut av brystet, mens du venter på at de voksne skall bli ferdig med å ta oppvasken slik at du kan hive deg over gavene under juletreet på julaften. Det var den følelsen jeg hadde ventet på, endelig var det ikke bare julestemning rundt meg i Lønnebergveien, julestemningen hadde nådd inn til hjerte mitt også, endelig var julen her.