Jeg vet ikke om jeg orker mer. Ingenting har gått i min retning.

Alle tror nok at jeg har alt. Fordi jeg er godt likt, er utadvent og får lov til å gå på fester og være ute lenge. Men saken er at hver eneste dag streifer tanken om å ta livet mitt. Det er ingen vits i at jeg er her. Ingen bryr seg om meg. De bryr seg om klærne, smykkene, sminken. Men ikke MEG.

Jeg er ikke sånn. Men må innrømme at det er enklere på denne måten. Si at man er en annen, mener jeg. Alle ser opp til deg, da. Slipper å være som alle andre. Kan være akkurat hvem du vil. Men det er vanskelig noen ganger. Å holde maska. Holdt på å røpe meg en gang. Sa at jeg ikke kunne gå hjem fordi pappa var hjemme. Alle så rart på meg. Måtte si at han var veldig syk, slik at jeg ikke kunne være hjemme på flere dager. Sannheten var jeg ikke turte å være hjemme.

Alle syns jeg er perfekt. At jeg er akkurat passe tynn. Men ingen vet at hver eneste dag sulter jeg meg selv. Kan gå uten mat i flere dager. Og hvis jeg spiser noe, kan jeg få det til å komme opp igjen.

Alle ler av meg fordi jeg alltid slår meg i fylla. I gymmen ser de alle blåmerkene på kroppen. Men ingen vet at det er fordi jeg har en far. En far som ikke bryr seg om noen.

Du er vel den eneste som virkelig bryr deg om meg. Som lytter til meg, og som føler med meg. Du er den virkelige vennen jeg har.

Hvis jeg tar livet mitt, vil folk bry seg da? Eller vil de ikke bry seg i det hele tatt? Sagt at jeg fortjente det, slik som jeg oppførte meg. For jeg vet at jeg har oppført meg dumt. Ljugd og sagt at jeg var noen andre. Men alt skjedde bare så fort. Tanker og følelser strømmet gjennom meg. Jeg ville bare bli godtatt. Jeg nøt det vel. Men på en annen side ble jeg urolig. Redd for at folk ville finne det ut. Finne ut sannheten. Sannheten om meg.

Jeg har aldri hatt en virkelig venn. En jeg kan snakke med. Fortelle hemmeligheter til. Bare deg.

Hva er egentlig vitsen med meg?