Det var sent fredag kveld da jeg ikke fikk sove om natten. Jeg tror kanskje klokken var 3 eller noe om natten. Jeg var 12 år. Det var over et år siden pappa hadde sakt at han hadde kreft. Han var bare blitt sykere og sykere i det siste, og nå fikk jeg ikke sove. Jeg lå bare og vred meg i sengen.

Plutselig ble det dag igjen. Det var lørdag. Den lørdagen dro broren min, mamma og jeg til pappa for å se hvordan det var med han. Mamma og pappa bodde ikke sammen. Vi kjørte den halvtimen ned til han.

Da vi enderlig var hos han så han dårlig ut. Jeg så det i 3 sekunder eller noe, da han forandret ansikt.

- Du ville ikke at vi skulle se at du led du, pappa. Ville du vel?

Vi snakket en del med han. Han sa at vi måtta bare ta med oss de tingene vi ønsket opp til mamma. Jeg ble kvalm da han sa det, men jeg gjore som han sa. Jeg klarte bare å ta med to ting. To bamser.

- Du ville vel ikke at vi skulle ta med oss noen ting du, pappa. Ville du vel?

Vi kjørte hjemover igjen.

Da vi kom hjem var det helt stille. Ingen sa noe som helst.

Tror ikke det var noen som egentlig følte for å si noe heller.

Vi hadde kjøpt mat på McDonalds så vi spiste med en gang.

Maten hadde begynt å bli kald.

Jeg tror jeg spiste 3 eller 4 biter, så gikk jeg å la meg.

Jeg fikk ikke sove igjen.

Jeg tenkte på alt og alle.

Mest på pappa og hvor mye jeg gruet meg til å gå på skolen.

Jeg hatet skolen. Hatet folkene på skolen. Hatet tingene på skolen.

- Du ville ikke at jeg skulle gjøre det du, pappa. Ville du vel?

Dagen etter var søndag.

Hele kroppen min ble dårligere og dårligere for hver dag.

Jeg klarte snart ikke å stå mer, det var jeg sikker på.

Jeg gikk opp trappen og skrudde på TV, men klarte ikke å følge med. Jeg tror jeg så på disney, men er ikke sikker. Da jeg endelig klarte å følge med og glemme alt om alle, da kom mamma inn og spurte om jeg hadde lyst på frokost. Selvfølgelig hadde jeg ikke det, men for å være høffelig svarte jeg bare et enkelt og svakt ja.

Frokosten min bestod av 1 teskje med egg. Mer orket jeg ikke. Mamma ble sur for jeg spiste så lite og lurte på om jeg slanket meg eller noe. Jeg begynte å skjelle henne ut og sa at pappa'n min var dødssyk og han ventet egentlig bare på å dø! Jeg begynte å gråte og sprang ned på rommet.

Hele ansiktet mitt var hovent og rødt etter å ha grått i flere dager på rad.

Kvelden kom og jeg skulle legge meg. Jeg lå våken og tenkte på hva som ville skje på skolen. Hvem som ville plage meg med at pappa hadde kreft. Jeg hatet den skolen var min siste tanke før jeg sovnet.

Morgenen etter kom mamma ned på rommet og vekte meg. Hun sa det var morgen og jeg måtte stå opp og spise og gå på skolen. Jeg sa jeg ikke ville, men hun tvang meg.

Da jeg kom på skolen var det faktisk ingen som sa noen ting til meg. Det var kjempedeilig. Ingen frekke komentarer om at pappa var syk. Ingen, ingen ting.

Stille.

Jeg nøt stillheten.

Det var faktisk ingen som sa noen ting til meg den dagen på skolen.

Da jeg kom hjem var jeg og broren min alene. Mamma var på jobb. Hun ringte og sa at hun snart kom hjem.

Riktig nok. Hun kom hjem etter 15 min.

Kvelden kom uten at noen unormal interessant ting hadde skjedd.

Jeg gikk for å legge meg.

Den natten fikk jeg ikke sove i det hele tatt. Ikke ti min. en gang.

Neste morgen var jeg helt rød i øynene. Mamma lurte på om jeg hadde sovet. Jeg løy og sa at jeg hadde sovet, men våknet for noen timer siden.

Skoledagen ble ikke som den forige. Alle ertet meg og sa at pappa var syk fordi han hadde vært sammen med mamma. Jeg svarte dem ikke. Jeg gikk bare hjem.

Da jeg kom hjem gjemte jeg meg bare under dyna. Jeg ringte til pappa også. Jeg sa hva de hadde sagt til meg. Han sa at jeg ikke måtte høre på dem og de sa det bare fordi de ville såre meg.

Da mamma kom hjem lagde hun middag. Kylling.

Vi spiste. Eller. Mamma og Emil spiste. Jeg så på.

Da kvelden kom sa mamma at hun måtte snakke med oss. Hun sa at pappa var blitt så alvorlig syk nå at han kom til å dø. Alle gråt.

- Du ville ikke at vi skulle gråte du, pappa. Ville du vel?

Den natten sov jeg 10 min.

Telefonen ringte. Mamma snakket og sa; så da er det over, da?

Jeg skjønte med en gang hva det var og begynte å gråte.

Mamma la på røret og gikk opp. Jeg fulgte lydløst etter uten at hun merket det.

Da hun så meg sa hun at hun måtte snakke med meg og Emil.

Vi satte oss på rommet hans.

Hun sa at pappa ikke var mer.

Vi kjørte ned.

Alle gråt.

Da vi kom inn i leiligheten hans holdt bestemor hardt rundt meg. Hun ga meg en lang klem.

Da hun omsider slapp gikk jeg inn i stua der liket av pappa var.

Jeg la hodet mitt oppå magen hans og sovnet.