Det sies at man kun finner lykken sammen med en livspartner. Og de uten, som likevel snubler over den, opplever lykken mer som en påminnelse om deres ensomhet. Ja fordi mennesker uten en livspartner mangler den personen man alltid vil løpe til, eller i det minste ringe til etter et eventuelt lykketreff. De vil alltid mangle en person til å dele deres bemerkelser med, noe som virkelig gjør jakten på lykke verdt bryet. Det er vel kanskje derfor så mange mennesker holder sammen gjennom godt og vondt, hvis de mener at lykke og glede kun kan nytes ved å dele den. Og det er helt sikkert derfor så mange bevisst går og venter på den dagen kjæresten kommer hjem med en dårlig nyhet de bare ikke klarer å holde hemmelig lenger; hvis vi skal tro gårdagens utgave av Aftenposten da, som dedikerte en hel side til "utroskapens statistikker 2009".

Ekteskap har forskjellige nivåer som kan nås, omtrendt som i skisporten. Bronse, sølv og gull som er de mest kjente. Har et ekteskap vart i 8 år, kaller vi det bronsebryllup, 25 år sølvbryllup, mens gull blir det ikke før etter 50 år! Utenom har du for eksempel papirbryllup når ekteskapet fyller 1 år, og sist men ikke minst granittbrylluppet som kommer etter 90år!

Betyr dette at ting man deler i et gullbryllup er større og viktigere enn det som blir delt i et papirbryllup? Eller er det rett å slett bare et mål, i likhet med skisporten som jeg nevnte tidligere? Blir du glad når du og din livspartner når nivået sølvbryllup, eller er det da du virkelig angrer? Ja, fordi å lete etter en person å dele livet ditt med, er like vanskelig som å vite om valget du har tatt er riktig. Jeg kan tenke meg at etter 50 år i sammen, har man delt det meste; hjertebank, tårer og smil. Men om det er de rette hjertebankene, de rette tårene og smilene, de som du har lest om, eller kanskje drømt om, er vel det som betyr noe.

Jeg tror ubetinget på forelskelse. Når du ser en person for første gang, og denne personen trollbinder deg etter et enkelt øyenkast. Usikkerheten og idiotien som føler med. Frykten for å drite seg loddrett ut som vi alltid kjemper så forjeves med. Ja, forelskelse tror jeg på, men kjærligheten derimot.. Kjærligheten som av og til kommer etter forelskelsen er lik den kjærligheten du føler for din beste venn, noe som absolutt er en positiv form for kjærlighet. Men kanskje ikke den mange av oss leter etter.. Hvorfor etter 50 år ha kun nådd gullbryllup når du kan ha opplevd 500 forelskelser. Hvorfor etter 70 av dine mest hellige år, kun ha minner av en kjærlighet, når du kan mimre om 70 ulike?

De som forlater oss, uten å ha et levende eksempel på hvem de en gang var, er de som kan vandre blandt oss uten bekymringer. Hvorfor har man personer å være glad i, når personer som gjør deg glad alltid er et bedre altarnativ. Personen du elsker kan like gjerne gjøre deg trist så lett som den kan gjøre deg glad, og det triste er som oftest det du husker best. Kjærlighet kan sammenlignes med den negative ladningen i et batteri, mens forelskelse er den positive ladningen. Ikke fordi den positive ladningen må til for at den negative skal produsere strøm, men fordi den negative er trengende og kan skade, i motsettning til den positive som alltid er like givende. Hva er vitsen med muligheten for å bli brent, når det eneste man kan vinne på det er en person som elsker deg like mye som du elsker dem?

Skal jeg danse gjennom de ulike stadier livet har å by på, vil jeg se en ny sjel med et nytt smil i andre enden av hendene mine etter hver piruett, i stedet for 100 ulike fra samme ansikt. Nei, jeg vil ikke bli gammel, og sitte utenfor på terrassen, holde min bestevenn i den ene hånden og vinglasset i den andre, og tenke tilbake på delte minner. Nei jeg vil sitte for meg selv, med mine egne minner!

Men alikevel sies det at man kun finner lykken sammen med en livspartner. Og de uten, som likevel snubler over den, opplever lykken mer som en påminnelse om deres ensomhet.