”Den vanskelighet finnes ikke som tilstrekkelig med kjærlighet ikke kan overvinne.
Det finnes ingen sykdom som ikke kan helbredes bare man tar tilstrekkelig med kjærlighet til hjelp.
Ingen dører som ikke nok kjærlighet ikke kan åpne.
Det er ikke den kløft som tilstrekkelig kjærlighet ikke kan bygge bro over.
Ikke den mur som tilstrekkelig kjærlighet ikke kan rive ned.
Og ingen synd som nok kjærlighet ikke kan forsone.
Det spiller ingen rolle hvor dypt vanskene stikker, hvor håpløse utsiktene virker,
Hvor innfløkt sammensurium som har oppstått,
Hvor stor feilen enn måtte være.

En stor nok mengde kjærlighet vil løse opp alt sammen.
Og kunne du elske nok, ville du være det lykkeligste og sterkeste menneske i hele verden.”

Eva Austdal.

De hemmelige blikkene. De tilfeldige berøringene. Latteren i stemmen. Jeg er glad du er her med meg, sier kroppen. Hver vits er morsom. Hver berøring er berusende. Hvert smil er ubetalelig. Slik er forelskelse. En salig lykkerus på rosa luftige skyer. For de som får sine føleleser besvart, er forelskelse en vidunderlig tilstand, full av spenning erotikk og lidenskap. Når forelskelsen blir til kjærlighet, blir følelsen av spenning byttet ut med trygghet. Forholdet tas til et dypere nivå, litt utenfor dagliglivet. Man slapper av rundt hverandre, man tør å være seg selv fult ut. De aller heldigste finner kjærlighet som varer livet ut. Bare se på det eldre ekteparet som sitter på parkbenken i vårsolen og mater fuglene sammen. Iblant titter kona bort på mannen sin med ømhet i blikket. Sier gode ord med smilet. Lener hodet mot skulderen hans. Han legger armen om ryggen hennes, varsomt. De sitter sammen i stillhet, lenge. De trenger ikke si noe, de kjenner hverandre. Aristoteles sa en gang: Kjærlighet er én sjel i to legemer. Han var en klok mann.

Alle lengter etter kjærlighet. Alle vil ha en å være glad, en å bry seg om og holde rundt. En som bryr seg om dem, hvordan de har det. En som vil være sammen med dem, selv om de ikke gjøre noen ting. Bare være sammen i stillhet.

Da jeg var fire år, ble jeg betatt for første gang av en annen gutt. Han hadde blonde krøller og var den snilleste gutten i barnehagen. I fireårsalderen er ikke kyssing noe særlig, så jeg slo til ham i stedet. Det var da jeg lærte at å slå folk er et svært dårlig sjekketriks. Ikke det at det stoppet meg, det ble mange avstandsforelskelser etter denne. Dog, mitt første kyss fikk jeg ikke før i seksårstilbudet, på vaskerommet i SFO-bygningen. En blond denne gangen også, men med rett hår, bollesveis og klare blå øyne. Det er få ting jeg husker fra barneskolen, men denne hendelsen husker jeg så klart at det like gjerne kunne skjedd forrige uke. Kysset varte kanskje fem til ti sekunder. Jeg kjente det kilte helt ned i tærne og hodet ble fylt av et vakuum. Hjertet måtte ha vokst tre størrelser, så mye sprengte det i brystet. Avsindig vanvittig deilig.

Siden har det vært flere forelskelser, noen dype, andre rene utseendebaserte avstandsforelskelser. Ingen av de ble til kjærlighet. Noen gikk over av seg selv, andre var smertefulle og tunge å oppleve. Verst er det når man er nære venner. Jeg var bestevenn med en gutt da jeg var 13 år. Etter hvert utviklet følelsene mine seg til forelskelse, dyp forelskelse. Jeg ville ikke risikere vennskapet og si hvordan jeg følte, så jeg lot følelsene herje fritt til det gikk over av seg selv. Det var kjempe tungt til tider, men etter hvert gikk det over. Alt var normalt igjen , og vennskapet var like sterkt som alltid. Så en dag fikk han høre at jeg hadde vært forelsket i han. Da var det nære vennskapet over. Jeg har aldri vært så trist, så ensom eller så forlatt.

Dette er noe mange andre forbinder med forelskelse og kjærlighet; smerte, fortvilelse og den evige frykten for å bli avvist av den man vil ha. For en ungdom med komplekser, manglende selvinnsikt og en fremmed kropp kan kjærligheten, og alt den bringer med seg, være helt umulig å forholde seg til. I tillegg til de vanlige sjelekvalene som forelskede lider under, må ungdommene også takle sin egen usikkerhet og sin mangel på erfaring. I dagens samfunn må ungdommene ofte også takle sine foreldres kjærlighetsliv. Om lag halvparten av alle ekteskap ender i skillsmisse, og dette går i mange tilfeller hardest ut over barna.

Heldigvis gjør alt som ikke dreper oss sterkere. Hjertet er en muskel, som for hver treningsøkt blir større. Noen har hjerter på lik størrelse med nesehornets, andre har skrumphjerter bare Grinchen (han som stjal julen) kan måle seg med. Samme hvilken størrelse man starter med kan man ende opp med et stort, sunt og sterkt hjerte. Det er håp for oss alle, så lenge vi bruker kjærlighetsmuskelen. Som Henry Drummond sa: “Kjærlighet avler kjærlighet.”