Jeg tror de var mus. De musene i puslespillet. Små mus som drev på med sitt. Lekte sammen i sin uthulende bolig i trestubben. De hadde det så varmt og koselig, der de drev på med sine dagligdagse gjøremål. Det var ikke et vanskelig puslespill, men det var likevel morsomt. På en måte. Det var noe jeg og min venninne kunne gjøre inne på en kald vinterdag.

Der satt vi, bildet begynte å ta form. Fant halen, fant honningkrukken. Det var så enkelt og betryggende, det å pusle. Men så skjedde det noe som brøt puslespillets betryggende idyll.

Pappa kom hjem og fortalte at farfar lå på sykehuset. Han hadde vært ute på speiderhytta for det var hans tur til å se til den. Han hadde gått på ski inn dit, men det ble aldri noen skispor tilbake.

Pappa, farmor og mine tre tanter hadde ikke hørt fra ham og maten ble kald, så de tok på seg skiene de også og dro gjennom skogen til speiderhytta. Der fant de ham i soveposen sin på kjøkkenet. De sa hans navn, men de fikk ikke noe svar.

De ringte 911 og han ble kjørt til sykehuset i helikopter. Skiene hans ble igjen. Pappa sa at de trodde at han hadde fått noe skikkelig smerter i hodet og lagt seg på en madrass med sovepose over seg på kjøkkenet. Så ble vel alt svart tenker jeg.

Pappa fortalte den kvelden at farfar fremdeles i live på sykehuset, men han hadde fått en blodpropp i hjernen og var bevisstløs. Ja en blodpropp. “Men det vil sikkert gå bra”, tenkte jeg. “Farfar kan ikke dø, det går bra”

Neste morgen våknet jeg, og jeg bare satt der, stille, og tenkte at noe var galt. Det var noe som ikke stemte. Mamma kom inn døren mens jeg fremdeles satt i senga, og da jeg så uttrykket hennes, da visste jeg. Da visste jeg at farfar var død. At han hadde dødd i løpet av natten, mens jeg sov min søteste drøm. Mamma trengte ikke si et eneste ord, men det gjorde hun likevel. Jeg tror hun sa: “farfar døde i natt”. Mens hun sa det, begynte jeg å gråte og ba henne om å gå. “Gå!” ropte jeg. Jeg ville være alene og takle det selv. Holde alt tilbake, som jeg pleide. Han var død. Borte. Døden hadde slått til for første gang i mitt liv.

Samme dag ringte venninnen min og hun spurte om hvordan det gikk med farfar. Jeg holdt tilbake tårene og tenkte “ han har det fint, han er i himmelen”. Herregud at jeg kunne tenke sånn, men det var altså ikke det jeg svarte. Jeg sa “ ehhhh, han, han er død” “ det var synd” sa hun da. Ja det er synd.

Dagen han skulle begraves skulle bli min aller første begravelse.

Tro det eller ei, men da vi var på parkeringsplassen så var jeg faktisk, glad. Det var ikke slik at jeg var glad for at han var død, jeg bare var glad. En begravelse er jo for å hylle en avdød og si farvel, men må man gjøre det så trist? Bør man ikke feire personen?

Det var slike tanker som føk igjennom hodet mitt idet vi gikk til kirka, men de stoppet etter at mamma sa at dette ikke var tiden for å være glad. Kanskje hun hadde rett. Uansett la jeg fra meg gladheten på asfalten.

På veien inn til kirka så jeg et stort bilde av ham på et stativ. Jeg leste hva som sto “Lars Magne “. Jeg visste ikke at han het Magne til mellomnavn. Det fikk meg til å innse at jeg ikke kjente ham. Men jeg var glad i ham og det er det viktigste, det var jo derfor jeg var der. Og dessuten, for meg, het han farfar.

Kirken var vakker. Store vinduer, hvite vegger, lange, mørke benker. Det var mange der, noen jeg kjente, noen ikke. Noen speidere satt til venstre, faktisk ganske mange av dem, og forrest til venstre var det to rader til de nærmeste av familien. I sentrum, en hvit kiste med masse blomster rundt. Farfar.

Vi satte oss ned, presten kom og begynte å snakke. Snakket om Lars. Hvordan han var og hvor høyt han var elsket. Hvor mye han elsket naturen og speideren.

Jeg husker jeg så bort på farmor og tenkte hvor fælt det måtte være å miste den hun elsket og det som slo meg var at hun ikke gråt. Kanskje de alltid ville være sammen. Selv om de døde.

Presten fortsatte å snakke og jeg syntes det vakreste han sa, var egentlig litt rart å si, men det rørte meg så utrolig. Han sa at det virket som meningen at Lars skulle gå på sine larsete stier før han døde. Jeg tror egentlig han gjør det ennå. Går der på sine larsete stier, på de skiene han brukte den gangen.

Det var trist, sørgmodig, musikk og noen taler, og så ble kisten bæret bort. Det var da farmor begynte å gråte, kanskje det var da hun virkelig oppdaget at han var borte. At han ble tatt bort fra henne mens kisten forsvant nedover kirkegangen.

Jeg gråt en del i kirken, men det var når jeg sto ute og jeg så kisten ble båret inn i den svarte bilen at tårene presset på. En venn av mamma kom bort til meg og sa at hun kondolerte. Jeg brast i gråt og gråt på skulderen hennes. Jeg dreit i om jeg ikke kjente henne så godt, jeg trengte bare en skulder å gråte på. For Døden hadde tatt farfar. For meg kunne den sjåføren i den svarte bilen like godt vært Døden i egen person. Men kanskje farfar hadde blitt våket over av Døden de siste dagene han levde. At Døden hadde våket, og sett ham gå på stien innover til speiderhytta.

Selv om jeg ikke kjente farfar så veldig godt og jeg syntes han var streng, så var han min farfar og jeg var utrolig glad i ham.

Jeg er det fortsatt, der han går i sine larsete stier.

L.S

    R.I.P