Hevn og tilgivelse, hva er vel det? Det er to enkeltord. De kan høre sammen, og de kan også helt fint stå hver for seg. ”Jeg hevner meg på deg!”, ”Det er klart at jeg tilgir deg!” Ordene brukes konstant, kanskje ikke selve ordet forresten, men handlingene eller betydningen av det. Hver eneste dag brukes de verden over, selvklart ikke de norske ordene, siden norsk er forholdsvis vanskelig å forstå blant folk utenfor de norske grenser, men selve omfanget av ordene blir brukt.

Hvis en skal prøve å tolke ordene må en gå grundig til verks, gå under overflaten av de trykte bokstavene og trykket på stemmebåndet. Hevn er et svart ord og tilgivelse er et hvitt ord. Svart-hvitt. Ingen farger. Enten eller. Både og.

Det mørke, onde ordet hevn kommer fra avgrunnen fra bunnen av et menneske. Ordet blir født når en føler seg tråkket ned i jorden av et annet individ, ned i den svarte og møkkete jorden, jorden som kan ha innslag av grus, grusen som biter seg inn i huden og blod som renner utenfor eller innenfor epitelveven på kroppen. Vondt? Ja, visst er det vondt å bli tråkket på, det sier seg selv. Uansett om en blir bokstavlig talt tråkket på, slik at den nye blå jeansen blir skitten og kroppen bli blå, eller om en følelsesmessig blir tråkket på er det vondt. Vemmelig og sårt. Personen ligger der urørlig, ligger der som et menneske som skal henrettes, ligger der som et slakt. Hører et indre sus, en indre stemme i hodet, en djevelsk stemme på sin høyre skulder ”come to the dark side, we have cookies”, og siden personen er nede for telling går en under for de ondes makt, for de ondes giftige kjeks. Dermed hevner en seg med å gjøre det samme, ikke det samme som en gjorde sist sommer ved å plukke søte, røde markjordbær på siv, som er helt uten giftstoffer, men det samme som den ondsinnede personen gjorde mot en selv. Denger personen ned i jorden, vannet, asfalten, grusen, undergangen. Gjør det for å hevne seg, gjør det for selv å bli smerteløs, gjør det for å føle seg bedre og tenker kun på en ting, og hva er det? Meg selv, meg og mitt. Blir svekket av trekanten med dødningsskalle, blir svekket av giften som hevnen absorberer. Blir selv et ondskapsfullt menneske, et menneske ribbet for samvittighet og omtanke. Blir selv et uhyre, en djevel.

Ingen vil vel være et svekket menneske, et menneske som ulmer som en vulkan som er så rødglødende at den snart vil sprenge seg selv og andre i et voldsomt utbrudd. Ingen vil være barnslig og samvittighetsløs, blottet for hud, blottet for kjærlighet og sjel – som et skjellett, kald og hvit. Det gjelder å ta et realt tak i sitt eget nakkeskinn, reise seg selv opp, rette seg opp før det er for sent. Bli voksen, bli 80 år på et blunk, servere kaffe te og småkaker for å gjøre andre godt, bli en bra person, tålmodig og tilgivende. Et sterkt menneske med en rød kjærlig personlighet. Ranke seg selv opp i full høyde og plassere føttene godt ned i jorden, kjenne skitten mellom tærne men ikke å la den svekke ryggmarg og hjerne bli positiv og forståelsesfull – bli smart. Ninjasmart, Ninian Smart – han som fant opp de 7 ulike dimensjonene innenfor de ulike religionene. Sette alt sammen i ett system, og ikke flere. Sette alt som betyr noe for ett folk sammen med alt som betyr noe for et annet og sette en ”er lik” strek. Plusse religion + religion = religion, akkurat som det faktum at 3 + 4 =7.

Tilgivelse, ett hvitt og fredelig ord som smelter på tungen som en bit av freias porøse melkesjokolade. Ordet er søtt, salt, bittert og surt på en gang og setter smaksløkene i en slags eksplosjon – som ikke vil komme til å skade noen, bare gjøre godt for personen som kjenner det i sin munn, på sin tunge. Det er herlig, det er tilgivelse.

Ondskapen er hvis bestevennen din har hørt på den vesle røde figuren med horn, hørt på den djevelske stemme, hørt på selve kjernen i all ondskap – Lucifer. Stemmen har med hvesende og hvislende stemme sagt at hun eller ham skal gjøre noe slemt eller si noe slemt til deg. La oss si at hun eller han har gjort som djevelen har sagt, og etterpå angrer seg, ber på sine knær om tilgivelse. Det er da en skal legge fra seg sitt angrepsvåpen, enten det er stemmen, knyttneven eller en revolver. Ta frem kost og feiebrett og deretter stuffe alt det onde og vonde ned i en diger sekk, dekke over den med et rødt, grønt og blått stoff, sy igjen slik at sekken ikke synes og deretter sette alt sammen under salongbordet i stuen, slik at en kan legge de slitne føttene sine på den og på den måten tråkke på drittpraten uten å tråkke på personen.

Det gjelder å finne ut hvem man vil være, om en vil være en person som tar lavaen i munnen, biter på de glodhete steinene og svelger, for senere å brenne opp innenfra. Ellers kan en være en person som tar freias porøse melkesjokolade i munnen, tygger på de herlige sjokoladeboblene og kjenner at smaksløkene går i vann. En ting må en passe på, og det er at tennene ikke går i forråtnelse av all sjokoladen, det er ikke alltid det er det rette å tilgi, noen ganger kan det beste være å bare riste et brød så det blir ca like varmt som lava og legge på litt sjokoladepålegg på toppen – altså velge en gylden middelveg. Det er nemlig ikke bra å brenne opp sin egen sjel på lava og svekke andre med de giftige avgassene som kommer når huden begynner å etse opp, men det er heller ikke noe gøy å måtte sette inn gebiss på grunn av for mye sjokolade. Det behøver ikke alltid være enten eller, både og eller svart hvitt. Det er bra å sette litt grenser for ting også!

Det er altså ikke bare hevn som kan være vondt, tilgivelse kan absolutt være like ille å takle. Det at en som har gjort en selv vondt, skal slippe fra det kan gjøre så vondt at det kan slå sprekker i selve blodmaskinen i hjertet. Det å tilgi kan være hardt og brutalt eller det kan i enkelte tilfeller være slik at tidens medisin leger gamle oppsprukkne sår, og lapper de sammen med selve hjertets plaster. Enkelte sår går det likevel ikke an å få til å gro, selv ikke ved å legge groblader over, da kan det være like greit å la det få være i fred og la det få luft, en kan i stedet for å spise lava, brød eller sjokolade bare ta en tyggis for å roe det hele ned.