”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”  Arnulf Øverland

Likegyldighet. Hva ligger i ordet? Det kan tolkes på flere måter. Vi har alt fra latskap til syk materialisme og en blindhet ovenfor andre styrt av en egoisme større enn man kan tenke seg. Hvorfor stiller så mange av verdens medborgere seg så likegyldig til mye av det som skjer i verden i dag? Hva er en likegyldig person? En person som gir faen i alt og ikke orker å bruke krefter og energi på å bry seg om verden rundt seg? Det er en egoistisk person, han er selv verdenssenteret, midtpunktet, den eneste verdt å bry seg om. Og selv om han kanskje gidder å gjøre noe for seg selv, orker han i alle fall ikke å gjøre noe for andre. Noen ser på det som kynisk og følelsesløst. Er dette et kaldt menneske?

La oss begynne med noe av de minst alvorlige tilfellene av latskap i dagens samfunn. Vi kan starte med noe så enkelt som ordet ”dessertgenerasjonen”. Det ordet, sammen med ”glasurgenerasjonen”, er ord som ofte har blitt nevnt i media den siste tida. Ordene viser til henholdsvis hver sin generasjon av mennesker i dagens norske samfunn, og skal beskrive noe av latskapen vi ser rundt om oss i Norge i dag. Dessertgenerasjonen ble dagsaktuell da nye pensjonsordninger skulle opp til forhandling, og i kjølevannet av dette kom det et nytt ord: nettopp ”glasurgenerasjonen”. Det er oss ungdommer, mennesker fra 10-25 år som er vant til å få alt servert på et fat og bli skrytt opp i skyene av våre foreldre. Det er vi som ikke gidder å gjøre en innsats for samfunnet, vi som mener at verden er for hard mot oss. Jeg vet ikke med deg, men personlig syns jeg ryktene om ”glasuren” er litt overdrevne. Likevel har den rett i en ting: dagens ungdommer er late! Det er dokumentert at nåtidas barn foretrekker tv, data, playstation og en tur i skitrekket framfor bøker og lekeplass eller en tur i marka på langrennsski. Hva er det som har skjedd? Hvorfor foretrekker mesteparten av dagens barn å sitte foran tv-apparatet framfor å springe ut å spille fotball? Det er resultatet av endring som har skjedd de siste 10-20 årene: vi har blitt late.

Selv om tilfellene over kan virke alvorlige nok, er de, tatt i betrakting av verdenssituasjonen, lite å snakke om. I dagens materialistiske samfunn virker det ikke som om vi ofrer for mange tanker på de som ikke har det så godt, ikke egentlig. Jo, det er jo sant at vi er klare over at det finnes mange gatebarn som lider rundt om i verden. TV2 sender ofte nok tåredryppende historier og reklamer hvor vi får se hvordan mennesker lider, og Redd Barna-fadder-ververe står i kø for å flokke seg om deg og fortelle deg om det på gaten. Likevel tror jeg ikke det er så mange som skjønner at dette er noe som skjer i vår verden… og da mener jeg VÅR verden, det vil si felles verden. Jeg har mistanke om at de fleste tror og mener at dette handler ikke om oss, dette er i den tredje verden, men den tredje verden er da også en del av vår verden. Mange betaler en hundrelapp i måneden og er fornøyd med det. Da føler de at de har gjort en innsats, og da trenger de ikke å bekymre seg for ”de andre” noe lenger. Det er en setning forfatter Arnulf Øverland har gitt som jeg synes passer bra i denne sammenhengen: ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”. Og selv om denne setningen var ment for Hitler-Tysklands framvekst på 30-tallet, så er den sørgelig aktuell i dag også. Selv om det kanskje ikke rammer akkurat deg – og det trenger ikke være sultende barn eller katastroferammede mennesker vi snakker om – det kan være så ”lite” som at kollegaen din har mistet jobben, naboen har mistet moren sin eller noe lignende. Bry deg! Kom ut av ditt eget univers der du er sola og resten av verden er ubetydelige asteroider som uansett vil krasje sammen eller brenne opp før eller senere. Vis litt medfølelse eller omtanke, gjør noe for andre, noen velvalgte ord kan være alt som trengs. Bevis at du ikke stiller deg likegyldig.

Jorda har ressurser nok til at hele verdens befolkning kan leve verdige liv med nok mat og det som hører til. Men den har ikke nok hvis en mindre prosentandel av oss skal velte oss i luksus daglig uten tanke for de som ikke har det så godt. Bare her i Norge er det et vanvittig forbruk, og da snakker jeg om alt fra dopapir til stadig anskaffelse av ny bil.

Materialistmenneskene i verden fråtser i velferdssamfunnets goder og vi har opparbeidet oss et ”bruk-og-kast” forbruk som ikke kan fortsette. Nå kan du si at jeg kanskje har beveget meg inn på en annen dødssynd, nemlig fråtsing, men i bunn og grunn henger alle dødssynder sammen. Vi fråtser i godene, og når vi ikke vil ofre dem for andres velferd er vi grådige, vi føler et begjær for å eie ting, og misunner de som har mer enn oss. Vi oppfører oss hovmodig og mener at vi fortjener å leve i luksus. Tanken på å gi det opp kan vekke vreden i enkelte, men når vi ikke en gang gidder å bry oss om at vi kan gjøre noe, men ikke gjør det, da er vi likegyldige.

Likegyldighet er å gå forbi en tigger på gata uten å ofre ett blikk. Likegyldighet er å se et vennskap gå i oppløsning uten å løfte en finger. Likegyldighet er å fortsette å røyke men vite at passiv røyking forårsaker at hundrevis blir syke hvert år. Likegyldighet er å kjøre de 400 meterne til butikken selv om du vet at forurensning og eksosutslipp sakte ødelegger miljøet på jorda for generasjonene som kommer. Likegyldighet er å se katastroferammede mennesker på for eksempel tv og være mer opptatt av hva du skal ha på seg neste dag. Likegyldighet er å sitte hjemme en dag, to dager, en uke, en måned, et år, ti år – UTEN å gjøre noe, uten å leve. Likegyldighet er å miste noen man elsker uten å føle trang til å gråte – aldri. Likegyldighet er en dødssynd, der straffen er å bli kastet i et ormebol. Er du likegyldig, eller er det et spørsmål du ikke gidder å ta stilling til?