Å være ungdom er ikke like lett bestandig, og å være forelder til en er vel ikke noen dans på roser hele tiden det heller. Og når de to ganske forskjellige verdenene til en ungdom og en voksen møtes og skal samarbeide, kan i grunn alt mulig skje.

De voksne snakker om ansvar og plikter, mens vi unge egentlig bare er ute etter å ha det gøy. Vi vil ikke gjøre alt strevet, det har vi jo de voksne til, tenker mange. Det er ofte det som starter krangler. Moren klager over at hun gjør alt husarbeidet, ungdommen vil være lenger ute om kveldene, mens faren trekker seg unna bak VG fra forrige lørdag, for å slippe å måtte ta noens side.

”Ikke sant det, Hans? Kom igjen og hjelp meg litt her da,” maser kona, og får bare et mumlende ”Mhm” tilbake. Det hele ender opp i ingenting, og ungdommen forsvinner opp på rommet sitt og spiller musikk på full guffe for å vise at han eller hun furter. Moren sitter igjen i sofaen sammen med faren og konfronterer ham med at ”du kunne jo hjulpet meg litt da”. Så er det stille resten av kvelden som regel.

Omtrent sånn kan en typisk familiekrangel skildres; ungdom mot de voksne og omvendt. Ingen kan vel unngå det, alle som er og har vært ungdom har vært igjennom det.

Men det er jo ikke sånn hele tiden for de fleste. Når alle har en ikke så verst dag, kan det faktisk være hyggelig tilbringe tid sammen med familien. Foreldre vil som oftest være mest mulig sammen med barna sine, og det er jo greit, men det er bare det at når ungdomstida begynner, vil mange helst bryte seg løs fra foreldrene og klare seg sjøl – være uavhengig. Det er en fase der alt som har med foreldre å gjøre er teit og dumt, og man vil bare henge med venner og gjøre morsomme ting. Men man finner vel kjapt nok ut at det ikke går an å ha det gøy hele tiden. Når hormonene begynner å rase i kroppen blir alt en berg-og-dal-bane, en stor lapskaus av følelser som blandes sammen. En dag er man blid og fornøyd, mens den neste er man helt på bånn og er bare sur og grinete. Dette må så klart gå ut over foreldrene, som absolutt skal mase og spørre om ting du ikke vil snakke om akkurat da du har en dårlig dag. Så bjeffer du et eller annet grettent svar tilbake, og så er det gjort.

Voksne glemmer ofte hvordan det er å være ung, og fordi tidene forandrer seg, har de et annet syn på det enn de unge. De voksne tenker gjerne på det å være ung som da DE var det, mens ungdommen i dag vet bedre hvordan det er NÅ, og dette kommer ikke overens. Ikke når begge står på sitt og ikke prøver å se den andres synspunkter. Men alle ungdom-foreldre-forhold er jo forskjellige, og mange vil sikkert si seg uenige i mye av dette. Men min erfaring sier at man ikke kan unngå krangling.

Dette kan også avhenge av hva slags miljø ungdommen er i. Om man henger med eldre folk som ”bor” på kjøpesentret og gjerne fester hver helg og kanskje litt i uka også, er det vel klart at man vil være lengre ute om kvelden, og foreldrene bekymrer seg over dette. Mens om man er med noen som heller sitter inne og ser på filmer og har overnattinger og lignende blir det sikkert mindre diskusjon av det, mye på grunn av at den førstnevnte gruppa antakelig har et dårligere rykte enn den siste.

Det viser bare at foreldrene bryr seg, og det er mye bedre enn om de ikke hadde gjort det, selv om mange nok skulle ønske at de hadde brydd seg litt mindre.

Men innerst inne er man jo som regel glad i foreldrene sine, men vil bare ikke vise det alltid. Jeg tror man blir flinkere ti å vise det etter hvert som man blir litt eldre, at man tør å være litt mer tøffel da. I ungdomstida handler alt om venner, popularitet, interesser og det motsatte kjønn, og man har lite til overs utenom det.

I utgangspunktet, for å få det hele til å funke, handler det vel bare om å ha litt forståelse for hverandre, og å gjøre et lite forsøk på å bli enige.