Jeg funderer ofte over livet. Hvorfor jeg er her. Hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Hva jeg kunne ha gjort annerledes. Og hvorfor jeg ikke gjør ting som jeg skulle ønske å ha gjort.

Det skjer veldig ofte med de fleste. I hvert fall med meg, jeg har vært i en situasjon hvor jeg har sagt eller gjort ett eller annet. Som ikke nødvendigvis var galt eller dumt, men etterpå. Alt fra et par timer, til flere dager. Så kommer jeg på noe. ”Faen! Jeg skulle ha sagt angre pille i stedet for p-pille.” Eller no’ sånt. Dette skjer meg nesten hver bidige…nei forresten, her skriver jeg hver jævla dag i stedet. For i mine øyne er livet jævlig.

Det er kanskje mye min egen skyld at livet mitt er slik det er. Selvfølgelig er ikke alle dager like kjipe. Men enkelte dager, særlig onsdager er dårlige. Skolen pleier å være grei nok. Men på onsdag har vi ikke mange timer som jeg anser som kule. Kule timer er etter min mening timer der vi bytter klasserom og kan gå litt mer rundt og preike. Musikk er vel greit nok, bare vi slipper å synge selv.

På onsdager er det heller ingen bra programmer på tv heller. Hadde det ikke vært for ”Hotel Cæsar,” ville hele onsdagen ha vært et eneste gjesp. De fleste dager har sine lyspunkt, uansett hvilken dag det er, så liker jeg den 10 minutters perioden fra det ringer ut for siste gang, til en eller annen kommer å henter meg. Foreldrene mine vet når skolen slutter, men de er alltid forsinket. Kanskje de prøver å gjøre opp for at jeg alltid kommer 5 minutter for sent om morgenen? Ikke vet jeg, men slik er det.

I løpet av de 10 minuttene pleier jeg å prate med Asgaut og alle andre som måtte gidde å slå følge. De har vel ikke noe bedre å gjøre stakkars. Da snakker vi om jenter, slenger dritt om gutter. Og kaster snøballer på forbipasserende. Sistnevnte gjelder for vinteren. I de siste ukene, har han lånt mobiltelefonen min ganske mye. De det gjelder vet hva den brukes til…

Mobiltelefoner er også rare greier. Jeg har en, men hittil har jeg ikke hatt en eneste samtale, som var enten seriøs eller strengt tatt nødvendig. Da jeg gikk i 8. Klasse, syntes jeg at det var totalt unødvendig for ungdom med egen telefon. Og jeg har flere ganger sagt at jeg ikke ville ha en. Vet ikke helt når eller hvorfor jeg har endret mening. Det var nok fordi jeg vil være som de andre. Snodig…

Det er noe rart med stort sett alt. Ta mennesker for eksempel. Rare dyr. Vi vil alle være individuelle, vi skal være selvstendige og uavhengige. Men vi kler oss nesten likt. Har veldig lik smak innenfor musikk og tv. Og vi oppfører oss så likt som mulig. Hvis noen prøver å bryte ut, blir de kalt for utskudd eller tapere.

Noen eksempler på at mennesker er noen lettpåvirkelige flokkdyr, er vitser. Man hører en vits fra en person, ler. Og prøver å lære seg den så fantastisk morsomme vitsen. Senere, når man føler for det, forteller enn den samme vitsen til en annen. I håp om at den personen skal le like godt som man selv gjorde. Vi klarer ikke å finne på noe nytt.

Et annet eksempel er alle mulige hit lister. Hvorfor tror du vi nordmenn er så glade i ”Van Eijk?” Jo fordi han vant melodi grand prix. Jeg husker knapt hvem andre som var med. Men ”Van Eijk” husker alle, til og med sangteksten kan jeg. Men som sagt, jeg synger ikke. Joda, ”Van Eijk” kan være glad for at han vant. Ellers ville han fortsatt ha vært en kvisete bergenser med rastafletter. Han kom fra ingenting, og nå er han ”konge.” Hvor har ble det av Tor Endresen etter grand prix? Hvem bryr seg? Han vant ikke.