Man starter livet med en fødsel, og avslutter det som regel på grunn av alderdom. Gjennomsnittsalderen her i Norge er 79 år. I løpet av så mange år, opplever man mye. Man har jo egentlig et kort liv å leve, men hvorfor har mange satt seg et motto om å leve dagen i dag som at det var den siste? Og i så fall, hva gjør man hvis man tror man finner drømmegutten og velger å ha et avstandsforhold til man har sjans til å flytte sammen?

Jeg er selv fra Finnmark, men bor nå i Nordland. Langt vekk fra familie. Hvis jeg kunne gjort det om igjen, så ville jeg aldri flyttet så langt i fra familie og venner. Den gode tryggheta som jeg hadde med meg enn hvor jeg gikk.

Jeg flyttet hit på grunn av en kjæreste. En gutt som jeg hadde kjent i mange år før vi ble offisielt sammen. Han var spennende, kjekk og alt det jeg leitet etter. Måneder gikk, og vi fikk endelig treffes. Vi ble forelsket, og fikk med en gang ambisjoner om og en dag flytte sammen. Jeg hadde aldri følt det på en slik måte. Han virket så voksen, høflig og sosial intelligent.

Vi var sammen i ca. 3 måneder før jeg flyttet for å gå på videregående skole. Tanken på at jeg skulle flytte enda lengre i fra han var aldri noe morsom. Jeg måtte flytte for meg selv, helt alene. Alle tankene begynte å dukke opp som for eksempel at jeg måtte kjøpe inn min egen mat, lage min egen middag, og generelt gjøre alt av husstell selv. Det var en stor nok forandring for min del. Og på toppen av det hele var jeg nyforelsket og det siste jeg ville, var å studere. Dag ut og dag inn brukte jeg timene på å tenke på denne gutten. Da jeg stod opp, var han den første tanken som slo meg i trynet, da jeg satt på skolen; var det bare han jeg så på tavla. Da jeg stod på badet og pusset tennene for å sove, håpet jeg på at han lå i sengen da jeg kom ut. Der lå det ingen han- bare en tom seng..

De to første månedene var tunge. Det var tungt å omstille meg mentalt på familien, kjæresten og ingen av de nærmeste vennene mine var til stedet da jeg trengte de mest.

Jeg har alltid drevet med dans. Har bestandig likt det. Savnet så ekstremt å ha muligheten til å låse meg inn alene på musikksalen for å danse. For å glemme alt det tunge. Det var virkelig kvalitetstid for min del. Nå måtte jeg finne en ny måte å takle mine problemer på. Det var en utfordring å komme meg ut av leiligheta for å treffe folk og bli kjent. Jeg fikk stadig større press fra kjæresten min. Han stolte ikke på meg og hadde god kontroll til enhver tid over hvem jeg var sammen med på fritiden og hvor jeg hadde vært.

Jeg vil si at jeg var uerfaren på mange punkter. Når jeg sitter og tenker tilbake på dette i dag, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke skjønte tegninga tidligere. Hvorfor måtte jeg utsette meg for så mye krefter? Jeg var sta. Jeg likte denne gutten, og ville gjøre alt for at vi skulle være sammen. Det skjønte nok han tidlig. Han fant ut at jeg var bundet fast i hans klør. Lenge før jeg fant det ut..

Det er helt utrolig hvor forskjellige vi mennesker er! Det er på en måte fascinerende, men på en annen måte ikke. Jeg jobber i helsesektoren nå. Det er jeg stolt av og har lenge drømt om å kunne si at jeg jobber i et slikt yrke. Jeg har bestandig vært opptatt av at andre mennesker skal ha det bra, og jeg har bestandig gitt mye av meg selv. Denne gutten var en gutt som ikke var så sjenert som jeg trodde. Han var en gutt som ikke hadde troen på seg selv. Det virket som om han var tilhenger av «Janteloven» noe som jeg ikke var så begeistret for. Jeg jobbet ekstremt mye for dette forholdet. Jeg ville jo så gjerne at det skulle funke, og ga det derfor en sjanse. Jeg ville vise han hvor mye han betydde for meg, ved å gi av meg selv. Det jeg ikke forstod da, var at han ikke skjønte mer enn sitt eget tunnelsyn. Han tok det meste som en selvfølge.

Jeg jobbet hardt med studiene. Jeg visste det var stor konkurranse mellom de få lærlingeplassene i Finnmark. Jeg hadde ingen tvil om at jeg ikke ble å få plass, men ville så gjerne vise at jeg virkelig brente for dette. Jeg leste, var aktiv i timene, leverte alt av oppgaver og gjorde mitt beste på prøver. Jeg hadde lite fravær, og tvang meg på skolen selv på de mørkeste dagene.

Jeg hadde satt meg tre mål; Klare sertifikatet til klasse-B, få 6 på tverrfaglig eksamen og deretter få lærlingeplass på mitt ønskede valg. Ja jeg vet. Det er harde krav, men jeg var og er ingen quiter. Har vel egentlig bestandig vært streng mot meg selv, og har aldri tatt noe skade av det heller. Vil si at jeg har hatt en lang og vanskelig reise. Det var tungt på slutten av skoleåret og jeg levde under et stort press. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan psyken min har taklet alt jeg var igjennom. Men jeg angrer ikke! Jeg klarte alle mine mål, og var utrolig stolt over meg selv.

Jeg og kjæresten flyttet til Nordland, der jeg hadde fått lærlingeplass. Vi bestemte oss for at vi skulle bo hos moren hans til vi hadde fått en mer stabil økonomi. Han begynte å jobbe den sommeren mens jeg enda hadde ei lang stund igjen av sommerferien min. Jeg hadde ikke mye å gjøre om dagene. Det føltes ut som om jeg levde på et isolat. Jeg følte meg som filledokken hans som måtte smile og nikke og være med på alt han gjorde. Vi dro blant annet på et biltreff. Vi overnattet på hytta til foreldrene til stefaren hans. Da kvelden kom dro vi til der biltreffet hadde vært fordi at det ble spilt dansebandmusikk og det var salg av øl og vin. Jeg sa jeg kunne være sjåfør for jeg var enda avholds.

Ut over kvelden, begynte jeg å danse Swingdans med svigermor. Etter et par sanger kom det en mann og ba henne opp til dans. Jeg ble stående å se dem danse, mens kjæresten min satt og drakk øl med guttegjengen. Jeg snakket så vidt med han da vi var ute. Jeg håpet på at han kunne komme å danse med meg, men han var tydeligvis opptatt med sitt. Sangene gikk, og samme mannen kom også til meg og ba meg opp. Jeg ble kjempe ivrig og var glad for og endelig få danse jente. Det skal nevnes at dette var en mann i 40-50 årene.

Kjæresten min var aldri begeistret for at jeg danset med andre gutter på fest. Han syntes settingen var feil, og han visste aldri om gutten jeg danset med hadde formål med å få meg til sengs. Han syntes det var greit at jeg dro på dansekvelder der det ikke var alkohol innblandet, men i en slik setting tolererte han det ikke. Jeg fortalte han at jeg hadde danset med denne mannen, og han ga meg en advarsel. Han sa ordrett at jeg ikke fikk lov å danse med andre menn. Han skulle ikke høre at hans kompiser kom til han og sladret om at dama hans danset med en annen mann. Jeg ble i dårlig humør og stilte meg selv spørsmålet: «Er dette rettferdig? Skal det være på denne måten?» Jeg konfronterte moren hans med hva han hadde nektet meg, og hun ba meg si til han at han ikke skulle bestemme over meg på denne måten, og han måtte tåle at jeg danset swing med andre gamle mannfolk. Jeg sa det til han, og han var sta på sin sak. Jeg var også sta og gikk ut på dansegulvet igjen. Da kom det en ny mann, og vi danset swing. Dette så kjæresten min, og han ble forbannet. Han mente jeg var en russisk hore som ikke var villig å ofre meg for forholdet vårt. Han bestilte taxi hjem for dette giddet han ikke mer. Det endte med at jeg kjørte han. Kan med hånda på hjertet si at det har vært det mest skumleste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg tvang han i baksetet for han var så truende i kroppsspråket. Han slo av musikken og brølte til meg rett inn i øret under hele kjøreturen. Det var som om jeg så djevelen i øynene hans. Han sa jeg hadde vært utro.

Da vi kom fram ble det til at han tvang meg inn i bilen for at han skulle kjøre helt ned til hytta. Jeg hadde aldri sett han så full før, og visste ikke at han hadde et slikt sinne. Da vi kom ned til hytta begynte han å skjelle meg enda mer ut og han nektet meg å sove. Han dyttet meg, holdet meg fast og drev på med psykisk vold. Han kledde av meg alt av respekt han hadde for meg, og ploget seg vei inn i hjertet mitt. Han kastet bilnøkkelen i skogen slik at jeg ikke kunne kjøre tilbake for å gå til sengs med de mannfolkene jeg hadde danset med tidligere på kvelden.

Vi var utenfor hytta i flere timer. Midt på natta. Det var kaldt, og jeg prøvde alt jeg kunne for å få han på gli. Jeg var livredd for at han skulle gjøre meg noe vondt. Jeg prøvde å provosere han, i håp om å vekke omsorgen som jeg trodde han hadde for meg. Jeg gråt. Den eneste tanken som kom var hva jeg hadde rotet meg bort i? Jeg var helt alene, ingen mamma eller pappa å få støtte og hjelp hos. Jeg stod på helt egne ben. Det var kun jeg og han i denne situasjonen og det var ingen i nærheten som kunne høre oss. Jeg måtte gjøre noe med dette, jeg måtte være sterk og vise at jeg ikke ble redd av atferden hans. Jeg konfronterte han med at jeg ikke godtok måten han behandlet meg på. Eneste jeg fikk til svar var: «Ja, ser det ut som jeg bryr meg. Kan du gjøre noe med det?» Jeg prøvde så godt jeg kunne, men tårene rant. Hjertet trengte å få lette på trykket, og ikke minst skuffelsen. Hvor i all verden var den gutten jeg var blitt så glad i? Han jeg forelsket meg i? Den gutten som jeg hadde presentert familien min for. Mamma og pappa skulle bare visst hva som skjedde nå.

Etter flere kalde og gråtfulle timer klarte jeg endelig å overtale han om å reise seg opp fra magen min. Han holdt meg fortsatt fast, og fortalte meg hvor fæl jeg så ut med den svarte sminken langt ned igjennom kinnene. Jeg hadde altfor god selvtillit og måtte ikke tro at jeg var verdt noe. Så såret som jeg var fra før av, så klarte jeg ikke å holde motet oppe lengre. Jeg brølte til han samtidig som jeg begynte å springe, og sa til han at han måtte se til å skjerpe seg for jeg respekterte ikke den idiotiske og respektløse oppførselen hans. Han nappet tak i jakka mi og begynte å bære meg på ryggen. Han hadde en nyoperert brudd i leggen, og fikk for mye tyngde på foten som gjorde det slik at vi begge falt i bakken. Han lå der og ble plutselig helt annerledes i oppførselen. Han begynte å gråte og spurte hvorfor i all verden jeg ikke kunne bøye meg i alle fall litt for han. Jeg fikk vondt i hjertet mitt av å se at han hadde det vondt, og prøvde å slepe han inn i uthuset der vi skulle sove.

Til slutt fikk jeg han til å legge seg med meg, og han nektet meg og sove. Jeg fikk ikke lov til å snu ryggen til han og han brølte til meg at jeg måtte respektere han når han ville snakke med meg. Han skulle ha svar på hva de guttene jeg danset med het, og om vi hadde pult. Jeg prøvde å svare høflig tilbake at jeg ikke visste hva de het, og at han selv så at vi bare danset på dansegulvet. Jeg sa også til han at jeg aldri ville vært utro med han, for det var han som betydde noe for meg; ingen andre menn! Det trodde han ingenting på, og var overbevist om at jeg ville ha en av de mennene. Jeg ble oppgitt, og var sliten. Jeg ville bare legge meg å sove og håpe på at morgendagen ble bedre. Iallfall tryggere da svigerforeldrene var til stedet! Jeg snudde meg og prøvde å sove. Da kastet han dyna mi på gulvet, og jeg tok den opp igjen. Da kastet han sin egen dyne på gulvet, og krøp under min. Han la seg tett inntil meg og spurte om han kunne få en klem. Jeg skjøv han vekk og sa at jeg ikke var interessert i å gi han kjærlighet når han hadde såret meg på denne måten. Da ble han forbannet, tok tak i meg og brølte hvorfor i all verden jeg skyldte på han. Jeg prøvde å komme meg unna, og han holdt meg fast samtidig som han presset pannen sin mot min. Jeg fikk ikke lov å se bort.

Vi hadde kranglet i flere timer, og jeg var piss lei denne oppførselen hans og ville ha en stopp. Jeg gjorde meg vrang slik små unger blir og brølte til han at han skulle hute seg vekk. Da hoppet han opp av senga og spurte hva i helvete som feilet meg og hvorfor jeg slo han i ansiktet. Da snudde jeg meg og begynte å gråte. Jeg begynte å hyperventilere. Han fikk panikk og visste plutselig empati. Han ba meg om å roe meg ned, og puste i takt med han. Etter et par minutter gikk han og han ble lenge borte. Da klarte jeg å roe meg ned, og prøvde å ringe mamma. Med en gang jeg hadde tatt fram telefonen kom han inn i hytta og sa at foreldrene hans var kommet hjem. Det ble endelig rolig, og jeg gjorde det slutt med han der og da. For han hadde jo tidligere på kvelden sagt at jeg ikke hadde noe som helst å gjøre på denne hytta med dem, og at jeg bare skulle begynne å gå hjemover.

Når æ tenker tilbake på hele dette året. Hvor mye jeg har ofret for at dette forholdet skulle vare, og kor dum jeg har vært som har tatt et helt feil valg så prøver jeg å ta dette som en lærdom. Jeg har heldigvis en flott familie og noen flotte venner som støtter meg og enda er her for meg. Til tross fro hvor mye jeg skjøv de vekk siden kjæresten krevde så mye kjærlighet. Jeg sier ikke at alt dette var hans feil. Alle saker har to sider, men jeg kan si med ti kniver i hjertet at jeg bare hadde gode hensikter med dette forholdet. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg fikk dette utfallet, for jeg mener selv at jeg ikke fortjente det.

Etter mye kjemping har jeg flyttet i min egen hybel og har begynt i egen jobb. Jeg har begynt å få mine egne venner og er kjempe glad for at ting begynner å fikse seg. Jeg har aldri vært så lykkelig som jeg er nå, og trives med å være sjef i eget liv. Alt fikser seg til slutt, bare man er positiv, løsningsorientert og målbevisst. Jeg angrer ikke på noe, og vil heller ta alt det negative som en god lærdom. Det er siste gangen jeg skal satse så stort på en annen gutt. Nå har jeg gitt meg selv ett løfte om at utdanning, interesse og familie kommer lenge før en gutt. Det finnes et stort hav med gutter der ute, og nå som jeg er ungdom og vil oppleve livet så ser jeg ingen hensikt med å låse meg fast i et forhold.

Alle vil leve lykkelig. Det er forskjellige meninger om hvordan man lever et lykkelig liv. Noen blir glad av materielle ting, mens andre blir glad av de mer abstrakte tingene. For meg så har jeg tre verdier som virkelig er drivkraften i meg selv. Det er familie og venner, interesse og jobb/utdanning.

Jeg har lært meg et motto som jeg lever etter: «When life puts you in tough situations, don’t say: why me, just say: try me!» Alle kan gi opp. Det er den letteste tingen i verden å gjøre, men å holde motet oppe når andre ville forstått hvorfor du falt sammen, er ekte styrke. Så til alle som har det vanskelig - slapp av, du er ikke den eneste! Reis deg opp, hev brystkassa og vink til problemene for du skal ta bussen videre..