Det er så mye en kan være lykkelig over; ha en familie som bryr seg, spille hovedrollen i skuespillet på skolen, få det siste kakestykket. Bare ett smil kan være nok til å gjøre det mest miserable menneske til den lykkeligste på jord. Samtidig kan lykke for en person, være den største ulykke for en annen. Med andre ord; det ligger mye i ordet lykke.

”Vi er ikke kommet til jorden for å bli lykkelige men for kanskje å gjøre andre lykkelige”. Det er nok mange som er enig med livsfilosofien til Folke Bernadotte, og hvis en gjør andre lykkelige så blir man som oftest lykkelig selv. For meg er nemlig lykke først og fremst å gjøre andre lykkelige. Det er nå umulig å være lykkelig hvis alle rundt deg er ulykkelige, vil jeg påstå! Dessuten er det så utrolig selvtilfredsstillende å se at en person har det godt på grunn av noe du har gjort.

Men så er det også viktig å kunne skille mellom å gjøre en person lykkelig på riktige premisser og å prøve å gjøre dem lykkelige for enhver pris. Da blir utfallet aldri bra. Eksempel: Karl er ulykkelig forelsket i Lisa, Lisa er ikke forelsket i Karl. Men det som er problemet er at hun har lyst til å gjøre ham lykkelig. Hun blir derfor sammen med Karl, selv om hun ikke liker ham på den måten. Karl blir kjempe lykkelig med det første, men etter en stund merker han at hun ikke egentlig elsker ham. Han blir da om mulig enda ulykkeligere enn før.

”Han hadde alt, men det var også alt han hadde”.
Hvis jeg skulle lage ett bilde på lykke, så tror jeg altså ikke at jeg nødvendigvis hadde hatt tre hus og fem biler, vært kjæreste med den peneste mannen i verden og slapp å gå på skole (kunstig intelligens). Nei, det er nok ikke oppskriften på lykke, selv om det er det vi drømmer om som små pikebarn. En kan bli lykkelig av å gjøre andre lykkelige, men jeg tror også at en kan være lykkelig hvis en bare vet at det er noen her verden som er glad i en. Noen som virkelig bryr seg om at en er her eller ikke. Da er det nok godt å være religiøs, da er det noen som er glad i en uansett hva galt en har gjort. Akkurat nå er jeg ikke så veldig religiøs. Jeg er jo medlem i statskirken og sånn, men jeg føler liksom ikke at jeg har hatt så mye behov for en Gud enda - jeg har både en mor og en far som er glad i meg. I dag har jeg gode venner og en fantastisk kjæreste. Det blir nok kanskje annerledes når jeg blir eldre, da har jeg muligens større bekymringer og har fått ”voksenproblemer”.

Det jeg ofte lurer på er hva som gjør mamma og pappa lykkelige, og hva som kommer til å gjøre meg lykkelig når jeg blir eldre. Når jeg spør min mor sier hun det som jeg tror de fleste mødrer sier; ”Jeg er lykkelig når mine barn har det bra.” Hvis jeg får barn tror jeg nok at jeg må vite at de er lykkelige før jeg kan være virkelig lykkelig. Sånn er det nok bare. Men allikevel tror jeg nok at det er flere ting som kan få en voksen person til å se lyst på livet.

Min far sier: ”To ting gjør meg lykkelig; det første er å kunne utfolde meg og skape nye ting, og det andre er tilhørighet.”

Jeg er helt enig. Jeg tror det er veldig viktig å vite at det er bruk for en her i verden og det er en god følelse når en selv klarer å lage ting som gjør hverdagen lettere. Å vite at det er noen som trenger en og ens ferdigheter gjør at man får mer lyst til å være på denne jord.

Så er det tilhørighet. Jeg er helt sikker på at jeg har lyst på en familie når jeg blir gammel nok til å tenke på det, ha noen å komme hjem til og noen å forsørge. Noen jeg bryr meg ekstra mye om. Men jeg har heller ikke lyst å være helt avhengig av noen, jeg må kunne være for meg selv og tenke over livet. Rett og slett ha det fint i selskap med meg selv, men samtidig stå nær andre.

Dette var litt om hva som gjør meg lykkelig, og hva jeg tror andre blir lykkelige av. Det er ikke sikkert alt stemmer like godt, men det er sånn min oppfatning av hva som kan få ulykkelige mennesker til å føle livsgnisten igjen - og gjøre den sureste mann til verdens blideste.

Men allikevel må man huske på; en kan ikke alltid være lykkelig.