Her om dagen tok jeg meg tid til å sette meg ned å se på ”Koht i familien”. Jeg skal innrømme at Fru Koht fascinerer meg. Tenk at menneske kan, med så mye vilje og entusiasme, gå inn i folks kjedelige rutiner og liv, og skape et så innholdsrikt og underholdende program angående det, og bare det.

Foreldre, barn, henting, lørdagskvelder, fotballkamper, jobbturnuser, en sokk, eller par med riktig farge. Alt dette står på Kohts agenda, og alt dette tar hun opp i programmene sine på nrk1, hver mandag kveld, til glede for slitne mammaer og pappaer, som kan sitte og humre når dagen har vart akkurat en time for lenge.

Tv- programmet handler i korte trekk om gjennomsnittsmennesker og liv, mye statistikk, undersøkelser, voksne, barn, og vårt gode land, Norge.

Da Koht for første gang opptrådte på TV, var hun i full sving med å finne Norges gjennomsnittsmann. Hun hadde kommet fram til at Jan Johansen var et godt brukt navn her i landet, og størst prosentandel av det mannlige kjønn i Norge, var kalt akkurat dette, Jan Johansen. Hun dro derfor til forskjellige Jan Jonhansener, og fant ut hva hun til slutt kalte ”Den Norske gjennomsnittsmann”.

”Han er leken, grubler lite, og er veldig glad i familien sin.” Sier Koht om Jan Johansen. Hun legger også til at han er et typisk ”ja – menneske”.

Jeg tror de fleste damene i landet blir en smule lettet over å høre at Norges gjennomsnittsmann er et ”ja – menneske”. De er det lettere å få kontroll over. Om du skulle være så uheldig å gifte deg med et ”nei – menneske”, kan du i det minste trøste deg med at du antakelig har en hyggelig nabo som heter Jan Johansen, og som er et ”ja – menneske.”

Senere har Koht beveget seg til nye familietemaer, og jobbet iherdig med å finne Norges ”gjennomsnittshva – det – skal – være.”

Episoden som jeg så, handlet for det meste om sokker, ungdom og jobb. Etter denne episoden var jeg svært fornøyd med meg selv, og om det at jeg, som en ungdom, faktisk gjør veldig mye hjemme, og at jeg er svært pliktoppfyllende i forhold til resten av Norge. Tenk at nærmest 40 % av den norske ungdommen ikke gjør noe som helst hjemme. Koht kunne tørke bort tre svettedråper, ved å påpeke at hvert fall 30% ryddet rommet sitt, men jeg tror nok svettedråpene begynte å trille igjen etter at hun var nødt til å si at det var det eneste de gjorde.

40 % gjør ingenting, 30 % rydder rommet, og igjen har vi 30 %. 30 % med pliktoppfyllende ungdom. Også i denne bolken var det skuffende resultater. De fleste gjorde bare småjobber som å lufte hunden og å dekke på bordet.

”Hva skjer med den norske ungdommen?” Ropet Koht ut, som flere har gjort før henne. Jeg tror jeg kan svare på det. Mine øyne sitter godt fast i en ungdomskropp, i et ansikt som sitter fast til et hode med en 16 år gammel hjerne, som tenker deretter. Jeg trodde jeg var en fullkommen gjennomsnittelig ungdomsjente, men i følge disse resultatene er jeg i en bolk på ca 20 % av 100%. Jeg måtte påpeke for mamma da vi satt og så på, at hun kunne være godt fornøyd med sine barn.

Det er interessant hva vi lærer av å se ”Koht i familien”. Det er i grunnen interessant å bare se på Koht selv. Hun er et lite stykke kvinnfolk, med øyne fulle av liv, et tilfredsstillende ordforråd, og en munn full av raske kommentarer. Jeg er absolutt nødt til å sette fingeren på hennes navn, som jeg mener er noe uheldig.

Koht. Hvor mange kan uttale det ved første forsøk? Jeg kan tenke meg hvordan hun har sittet ved skolepulten, år etter år, grønn av irritasjon hver gang læreren leser opp klasselista. ”Er frøken Kåt her?” Hun har sikkert også gjemt seg bak trær og busker, vekk fra hjerteløse 5 år gamle krek, som har løpt rundt og ropt: ”Kott, Kott, Bøttekott!”, og deretter ledd hjerteløst. Stakkars Koht.

Men et navn er vel ingenting å henge seg opp i. Hun er et fascinerende menneske, og jeg liker fascinerende mennesker. Jeg tror ikke hun hadde vært like fascinerende om hun hadde hett Larsen.

”Would a rose by any other name smell as sweet?” Sier vår Shakespeare, med full selvtillit, i Romeo og Julie. Tenk om vår vakreste blomst hadde hett kål. Da hadde den ikke lenger vært vår vakreste blomst. La rose være rose, og Koht være Koht.

Jeg tror at tv – programmet, ”Koht i familien”, treffer mange hverdagsmennesker rett i det punktet i kroppen som omhandler følelser og tanker kretsende rundt familie og venner. Kanskje det punktet kalles hjertet. Hun drar veldig mange gode konklusjoner om ting, og kommer ofte med forslag om hvordan å holde ro og orden i hjemmet. Ta sokkeskuffen for eksempel. Del skuffen i to. En side til sokkepar, og en side til en og en enkel sokk. Våkner du opp med en gripende trang til å være annerledes en dag, kan du jo bare plukke en grønn og en blå sokk fra ”enkelsokk” delen i skuffen. Jeg er overbevist om at slike enkle løsninger i hverdagen, er med på å løse verdens problemer. Så lenge alle får tilfredsstilt sine sokkebehov, vil det være fred og ingen fare.

I hennes ”hjemmebase” i leiligheten på Grünerløkka i Oslo, står hun som regel foran tavler og plakater, med en god tusj i hånden, klar til å lese opp fra sine notater om Norges befolkning og deres hjem, og føye til alt som faller inn mens hun står der. Når hun ikke er der, er hun ute blant folk, og finner opplysninger, som hun kan løpe hjem og skrive på tavlene sine. Hadde jeg vært henne, ville jeg vært svært fornøyd med tavlene mine.

Hver uke er det nye overskrifter og temaer. En uke handler det om tenåringer og deres forhold til foreldre, og hun sier selv at hennes største funn i programmet, er at selv de sureste tenåringer ikke er i noe særlig opposisjon til sine foreldre.

En annen uke kan overskriften være: ”Skrekken min er å aldri kunne legge meg nedpå, for å hvile.”

Hverdagen kan være nokså komplisert og innviklet for noen, mens for andre er det frokost, jobb, middag, dagsrevyen og senga. Alt blir påpekt i Christine Kohts TV- program.

Men i hvilken grad kan vi studere folks vaner og rutiner? Er ikke hverdagen forskjellig fra familie til familie? Jeg kan tenke meg at Christine Koht må kjøre dette programmet hver mandag fra og med i dag, og til evigheten, for å dekke alle finurlige rariteter, vaner og hverdagsrutiner i alle hjemmene i Norge.