¨Takk skal du ha...¨ stod det skrevet svart på hvitt.

¨...Dette var det jeg trengte¨ sto det. Pent håndskrevet, uten skrivefeil, med både store og små bokstaver og pent pyntet med en lite, merkverdig smilefjes på bunnen. De tankevekkende bokstavene stirret opp på meg ifra det ellers så skinnende hvite papiret. ¨Takk skal du ha ja...¨ mumlet jeg lavt, til meg selv og muligens tre andre bibliotekgjester med altfor spisse ører. Takk til meg? Ja selvfølgelig. Hvem ellers? Selv om jeg ikke har forhindret noe tredje verdenskrig. Selv om jeg ikke hadde løst AIDS gåten eller tuklet med kreftgener og blitt helt over natta... Og ei hadde jeg stoppet noen annen form for krise, eller hjulpet gamle damer over veien. Ikke hadde jeg ryddet rommet mitt heller.

Men hva så? Hvorfor skulle jeg ikke fortjene denne takken? Jeg er tross alt meg, og har ikke gjort noe for å motbevise dette. Og ikke i mine villeste fantasier kunne jeg forestille å se meg selv som noe annet.

Selv om jeg ikke duger som rakettforsker, omsorgsarbeider eller annet hjelpsomt snadder, så har jeg spilt den største rollen av alle i noens liv: mitt eget. Den største stjernen i alle hjerners Hollywood har jeg vært. Jeg er Brad Pitt, Johnny Depp, Madonna og Clint Eastwood, hele bunchen komprimert i en avlang og rundt pakke. Jeg har hjulpet meg selv over veien for pokker, hindret den nådeløse krigen i mine innerste tanker og kurert min egen AIDS. Og gjett hva; jeg har ryddet mitt eget hode og systematisert meg selv til det ytterste.

Jeg beundret de merkelige ansiktene som vagget fram og tilbake mellom bibliotekets fire vegger som sinnsforvirrede røyskatter på jakt etter mat. Jeg kunne lukte frykten deres, frykten for å ikke oppnå noe, og det følgende stresset...

Til min store overraskelse begynte jeg å le, mot min egen vilje. Det var som om kroppen min levde sitt eget liv og plutselig fulgte viljen etter. Jeg lo. Ja, jeg lo endelig. ¨Jeg er fri¨ tenkte jeg. Jeg nektet å la livet mitt styres av samfunnets forventninger. Hvorfor i all verden skulle jeg la meg stresse og bli irritert over tap? Hvorfor skulle jeg jobbe livet av meg for å få 3 doktorgrader i kjernefysikk? Eller la hele verden holdes ute til fordel for en 9 til 5 jobb, et a4 liv, samt haugevis med penger jeg ikke ville få tid til å bruke.. Hvor er meningen med livet da?

¨Jeg er faen meg fri¨ ropte jeg ut høyt. ¨Friere enn seks-og-førti trekkfugler¨. Jeg følte kroppen min krible og et vindkast gjennom den svart og hvitstripete t-skjorta mi. Føttene mine hadde ikke lenger bakkekontakt, og mens jeg svevde kunne jeg se meg selv ifra taket. Jeg følte den røffe biblioteklufta fylle lungene mine med glede og jeg ropte ¨TAKK... Fytti helvete, TAKK....¨

Da jeg endelig våknet, på en bunke nyopptrykkede Ibsen stykker, og fikk samlet meg litt smilte jeg fremdeles. ¨Jeg er meg!¨ var den mest klisjépregede frasen jeg klarte å stamme frem. Jeg kikket på de svartlakkerte neglene mine litt før jeg fiklet etter penn og en eller annen søt papir bit jeg kunne føre ned mine nærmeste tanker på. Jeg begynte å skrive, og da siste bokstaven var plassert ved siden av et avgjørende punktum, la jeg jeg lappen i den nærmeste boken jeg fant.

Når nestemann en gang kom til å åpne denne boken, ville dette mennesket finne et merkverdig stykke papir, med håndskrevet skrift, uten skrivefeil, med store og små bokstaver og til slutt pent pyntet med et merkverdig smilefjes på bunnen. Og midt på papiret kunne denne personen lese, svart på hvitt: ¨Takk, i like måte¨.