Hver dag lærer vi om hva som skjer andre steder i verden. Hver dag ser vi nye bilder av ødelagte byer og barn som gråter. Hver eneste dag hører vi om grusomme ting som har skjedd de siste tjuefire timene. Det er trist når vi lærer om hva som skjer. Før så lærte vi bare å lese. Men nå kan vi lese. Vi kan regne også. Derfor må vi lære om andre og om hvordan andre har det. Vi må lære hvor urettferdig verden egentlig er.

Vi er egentlig ikke i stand til å forstå oss selv. Vi vet ikke engang hvem vi er, eller hva vi driver med. Vi vet at finnes urettferdighet. Men er vi helt sikre på hvorfor? Vi tenker kanskje at alt løser seg av selv og at vi ikke trenger å bry oss. Men hvis jeg forteller deg at over 1.1 milliard mennesker mangler rent drikkevann. Føler du fortsatt at det ikke er noen grunn til å bry seg?

En dag kjører en ung kvinne med buss. Bussen blir stoppet, utenfor en landsby, av soldater. Soldatene tvinger passasjerene på bussen til å se ut på landsbyen. Soldatene brenner, dreper og torturer alt levende i landsbyen.

Da jeg leste denne historien I krl-boka begynte jeg å gråte. Denne historien åpnet øynene mine. I går leste jeg om en amerikansk militærbase i Irak som ble sprengt. Minst førti personer ble drept. Vil vi virkelig ha det sånn?

Er det nødvendig å drepe for å få det som vi vil? Er det absolutt nødvendig, finnes det ingen annen utvei? Vi har lært å snakke, men vi vet ikke hva ordene brukes til. Eller er det bare det at vi ikke forstår hverandre? Som sagt, vi er ikke i stand til å forstå oss selv. Jeg sier ikke det at alle mennesker er uvitende om hvem de er. Men jeg ser så mange som ikke vet det. Ikke bare i andre land, men også her, på skolen, I dette klasserommet. For vi er ikke i stand til å stå for egne meninger. Vi tør rett og slett ikke si hva vi mener. Men den dagen vi kan være helt ærlige med oss selv og si at – JA! Dette er min mening, og den har jeg kommet fram til helt alene, (jeg tror at) det er først da man kan forstå og kjenne seg selv.

Jeg tenker ofte på hvordan folk blir behandlet. Hvorfor må det være så store forskjeller? Men det er også mennesker her i Norge som har det vondt og vanskelig. Og vi burde jo hjelpe disse også. Og jeg tenker hver eneste dag, at hvis jeg kunne, ville jeg hjulpet på alle mulige måter. Men jeg er redd. Jeg er redd for hva jeg vil oppleve, redd for hva jeg se og høre. Jeg har fått nok lærdom. Jeg vet jo hva som skjer, men jeg vet ikke hvorfor.

Kongo. Kongo er rammet av krig, sult og sykdommer. I borgerkrigen i Kongo har flere mennesker dødd at sykdommer som kunne vært helbredet med medisiner, enn de som faktisk ble drept. Soldatene fikk en dame til å se på at de torturerte og drepte hennes egne barn! Og det de sloss om..? Det er gull og diamant gruver som I landene har okkupert og nå driver. Hvorfor kunne vi ikke bare kjøpt det? Vi har jo penger nok?

En urettferdig verden. Det er det vi lærer om. Hver dag på skolen skriver vi ned stikkord og leser fakta om en urettferdig verden, fylt av hat, rasisme og forskjellige mennesker som lever sammen på samme jord. Vi lærer om hva og hvem som gjorde verden til det den er i dag. Og det var IKKE gud. Vi lærer om feilene de gjorde. Så vi ikke skal gjøre de samme feilene. Men uansett hvor mye de lærer oss, så vil det ALLTID være noen som sier at det ikke går. At alle mennesker av forskjellige, rase, levemåter og religioner ikke kan leve i en og samme verden, til samme vilkår, og samme verdi. For vi er jo verdt mye mer?

Hvordan er det mulig å drepe et barn Hvordan kan man løfte våpenet, se barnet inn i øyene å drepe det? Hvordan har man det etterpå da? Full av skam? Burde ikke disse menneskene få en straff de også? Barn er uskyldige. Barn gjør ingen skade. I Europa føder hver kvinne 1.4 barn, mens hver muslimsk kvinne føder 3.5. Og allikevel er det flest barn i Europa.

Vi er heldige, vi lever i et av verdens rikeste land. Vi har det bra. Og likevel tar vi oss friheten til å klage. Vi vet kanskje ikke hva det er å ha det vondt vi. Vi vet hva det er å være lei seg, og deppa, og vi vet hva sorg er. Hver dag tenker jeg på hvor urettferdig verden er. Hver dag tenker jeg på hva vi kunne gjort for å hjelpe, men ikke gjør. Visste du forresten at hvert tredje sekund dør et barn av sult og sykdom. Og innimellom alle disse tankene. Kan jeg ikke la hver av å tenke tanken.

Hvem er det egentlig som bryr seg om meg?