Har du noen gang følt deg nedfor? Det har jeg. En tid i livet mitt gråt jeg kanskje rundt en gang i uken, lydløst, stille, for meg selv. Jeg gråt fordi jeg hadde det vondt med meg selv, både innvendig og utvendig. Alt dreide/dreier seg om utseende mitt.

Har du noen gang hatt vondt i hodet? Ja ta deg en paracet så. Nei, denne smerten kan ikke lindres på den måten. Hode mitt har noen ganger gjort så vondt, ikke fysisk, men psykisk. Det gjør vondt fordi jeg ikke ser på meg selv som bra. Jeg har et veldig dårlig selvbilde. Jeg syns jeg er stygg. Kroppen min ser fæl ut, alt, absolutt alt. Så spør jeg meg selv om, ”det må vel finnes noe bra?”, svaret er nei. Ikke en eneste kroppsdel er jeg fornøyd med.

Jeg har slitt med vekta og kroppen min helt siden jeg var liten. På barneskolen har var jeg lubben, jeg var større enn de fleste jenter. Jeg ble mobbet og, men det ble aldri slått hardt nedpå. Foreksempel da jeg var med en venninne, kom en guttegjeng forbi, da sa de at jeg var den feite og venninnen min var den tynne. Jeg gikk også hjem til mamma og gråt, men alt ble ikke sagt til henne. En gang på hytta gråt jeg masse foran mamma. Jeg var lei meg fordi jeg var tykk. Jeg sa at jeg ville hoppe ut av vinduet. Det vil jo nesten si å ta livet av seg, og jeg gikk kun i 4-5klasse. I åttende klasse strakk jeg meg og da husket jeg en av venninnene mine sin mor sa:”gud hvor tynn du har blitt”, dette tok jeg neppe som et komplement, for jeg visste at hun hadde syntes at jeg var feit før.

Selvmord. Denne tanken har mange ganger tatt turen innom hodet mitt. Grovt å si det på den måten, og dette vet faktisk ingen, nesten hvertfall. Jeg har aldri tenkt konkret at i morgen vil jeg dø, men jeg har tenkt tanker som hvem kommer i min begravelse, hvor mange, hvem bryr seg eller hvordan drepe seg selv på en god måte. Dette er skremmende tanker som dukker opp når jeg er veldig lei meg. Husk at dette er kun fordi jeg ikke liker mitt selvbilde.

Det er nesten ingen i hele verden som vet hvordan akkurat jeg har det. Til vanlig gjemmer jeg meg bak en utadvendt, livlig og positiv person. Ingen tror at jeg er slik som dette. Jeg spiller på at jeg har god selvtillit. Jeg tørr mye, men egentlig er jeg redd. Alltid hvis noen tuller med en kommentar som dreier seg om utseende mitt på en negativ måte, uten at de egentlig mener det, da tenker jeg på den kommentaren dagen lang. Så lite, kan gjøre så vondt uten at det skal være vondt.

Jeg har prøvd mange måter å gå ned i vekt på, noen ganger lykkes, andre har fortapt, men ingen har vært perfekt. For rundt et år siden begynte jeg på p-piller. De gjorde slik at jeg gikk opp ti kilo. Den vekta har jeg hatt siden september 2011, men etter det fant jeg en fantastisk livsstil. Rett før den tid hadde jeg en veldig deppende periode, jeg gråt mye før jeg sovnet på grunn av tanken på vekt. Før var mottoet mitt for trening ”drit i kiloene, så lenge du ser bra ut”. Dette er ikke nok for meg.

Jeg ser på bilder av tynne mennesker daglig, jeg leser slanke blogger, jeg leser tips for å få anorexsia, jeg har til og med googlet hvordan klare å spy. Folk sier at det ikke er fint å være tynn, men hvorfor er minst 80% tynne da. Jeg sier ikke at jeg vil være som alle andre, men jeg vil være tynn. TYNNTYNNTYNN. Jeg syns det er fint og la meg få lov til å syns det da! Mitt aller største ønske er å få den perfekte kropp. Jeg vill være tynn på alle mulige måter, med litt muskler og kanskje en synlig sixpack. Kanskje jeg aldri blir slik, men hvis jeg sier det til meg selv kommer jeg til å ødelegge meg selv. Dette er et mål jeg må leve med til jeg dør.

Noen ganger har jeg prøvd å slutte med mat, men det er so fuckings hard!!! Kroppen må ha mat for å leve. Folk må ikke bry seg for mye om meg heller, jeg må få lov å fullføre dette. Hvis jeg hadde hørt på alle andre hadde jeg sikkert veide 100kg nå. Hvis en person som er tynnere enn meg kommer å sier at jeg burde slutte med dette, men klager over seg selv, det makes none sense at all!!? Da er jo jeg mye verre en vedkommende. Forstår?

Men tilbake til min nye livsstil. LAVKARBO. Siden slutten av september 2011 veide jeg 82kg. Det er mye det. Målet mitt var minst 10kg ned, det har jeg nådd nå innen desember 20111. I hele november holdt jeg meg på en vekt, bare ned 5-6kg. Det var deppenes. Men så økte jeg springing og gud hvordan det hjelper. Jeg springer mye lengre enn før og! Springingen er bare i tillegg til vanlig trening. Når jeg er på tredemølla må jeg minst springe 30min for så å gjøre noe før eller etter. Noen ganger springer jeg 60min i strekk, det er fantastisk etterpå! Denne livsstilen tror jeg at jeg aldri kommer til å slutte med før jeg blir fornøyd! Jeg kan bare ikke, det har gått så bra til nå! Nå har jeg prøvd noe nytt itillegg, ikke spise etter kl syv. Det er pain! Jeg får ikke sove siden jeg er sulten og tenker på mat. Men nå skal vi se om det er verdt det når kiloene ruller av. Vi får se!

Den perioden av lavkarboen da vekten stod i ro, følte jeg meg hjelpesløs mot meg selv. Da sluttet jeg å spise, eller det vil si, jeg stod opp å drakk en kopp te før skolen, for deretter drikke masse vann på skolen, null mat før til middag, rundt fire-fem tiden. Dette hjalp meg lite, forbrenningen stod stilt og null kilo avL All den utsultningen før middag, det gav meg bare slakkhet og vondt i hodet. Noen ganger måtte jeg forte meg hjem fra skolen, siden det var rett før jeg besvimte. Jeg vet ikke om dette kan kalles spiseforstyrrelser eller hva, jeg ble jo ikke tynn så uansett. Hvis du vil bli veldig tynn og spiser slankene, er det en form for spiseforstyrrelse? Er det galt å ville bli tynn? Er det rart å lese anorexia tips? Ville bli anorexier?

Mange spørsmål å leve med! Hodet mitt er ennå fullt med masse anorxsia tips, blandet med slanke tips og lavkarbo.

En dag håper jeg ikke på å bli perfekt, men jeg håper på å bli perfekt for meg selv, få et godt selvbilde, slik at jeg kan leve bra! Denne veien er lang, men dette er livets mål. :-)