Jeg henter en boks med pepperkaker, setter meg i godstolen, skrur på PC-en og slapper av etter en hektisk skoledag. Det nærmer seg juleavslutning på skolen. Heldigvis.

Jeg har Aftenposten som hjemmeside. Man vil jo tross alt følge litt med på hva som skjer rundt om i verden. All elendighet. De glade nyhetene drukner i all meningsløs vold. Det påvirker oss alle, enten vi vil eller ikke.

Jeg sperrer opp øynene i det jeg ser det. ”Voldtok og drepte i Irak” er den brutale overskriften som møter meg. Videre i artikkelen står det om de tre amerikanske soldatene som voldtok en 14 år gammel irakisk jente, for så å drepe både henne og hennes familie. Deretter gikk de tilbake til leiren og grillet kyllingvinger.

Hvorfor? Dette spørsmålet er jeg nok ikke alene om å stille. Og midt opp i all elendigheten, hva gjør vi for å hjelpe? Noen sukker og rister oppgitt på hodet uten å gjøre noe spesielt med det. Andre sitter der, tilsynelatende uberørt, med colaboksen i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre, klar til å skifte kanal hvis krig, sult eller drap blir nevnt. Og det blir det jo som regel. De som velger å skifte kanal, de vet det nok selv; unngår bare sannheten. Den hensynsløse sannheten som vi alle er redde for. Der empati er et fremmedord.

Helt fra vi er små, konkurrerer vi. I den grad to fireåringer kan konkurrere. Det evige spørsmålet om hvem sin pappa som er sterkest og hvem som fikk den kuleste bursdagspresangen. Enighet blir det sjelden. Hva bruker det å utvikle seg til? Skriking og slåssing; barnas form for krig. Årene går, og man blir mer bevisst på hva som skjer her i denne vanskelige verden. Selv om de nyeste teknologiske duppedittene og hvilke moteklær som er ”in” er aktuelle tema for dagens ungdom, blir nok sikkert de, som alle andre, påvirket av hvordan krig herjer i mange land.

Dødstallene er skyhøye. Bare i Irak blir cirka 100 mennesker drept hver dag. Barn og ungdom representerer mange av disse dødstallene. Må virkelig uskyldige barn være i konstant frykt for sitt eget liv?

Heldigvis finnes det de som prøver å hjelpe. Penger til forskjellige organisasjoner for å hjelpe blant annet krigsrammet barn og ungdom, gir vi i fleng. Men noen garanti for at pengene kommer fram, er det ikke alltid vi får. Hjelper vi de som virkelig trenger det? Eller blir det også bare enda et skudd inn i det store, mørke hullet vi en gang kalte empati?