Ja, når jeg tenker på tid, tenker jeg på så mangt. Skole, venner, leggetid, innetid, men det jeg tenker mest på er barndommen min. Som sagt har ikke det vært en av verdens beste for å si det rett ut.

 

Faren min har vel aldri vært der for meg, kanskje fordi han ble behandla på samme måte, og fant ut at da skal jeg ta igjen, og la det gå utover andre. Uff, nå var jeg kanskje litt stygg. Men jeg føler det på den måten. Hvis du hadde visst åssen følelsen av å ikke ha noen far, så klart har jeg en biologisk en, men han gir f*en.

 

Dette er vondt. Jeg har alltid drømt å ha en far, og jeg merker at barndommen har prega av dette. Men jeg skal ikke klage mer, det er en person som ALLTID stilte opp for meg, og det tror jeg hun kommer til å gjøre til siste dag. Bestemor.

 

Ja, det er mye jeg kunne sagt om deg bestemor. Du er en bein tøff gammel dame som har hatt det hardt til tider, men du har kommet deg igjen. Det er jeg glad for, ellers hadde du ikke vært den du er nå. Da jeg var mindre, stilte ut alltid opp, hele tiden. Vi har så mange gode minner jeg aldri kommer til å glemme.

 

Da vi henta juletre i skogen, den gangen husker jeg spesielt godt. Det var masse snø, og jeg satt bak på et akebrett. Stakkars bestemor, slet for å finne et juletre, pluss at hun måtte ha med meg på slep. Det endte jo med at det måtte skje noe, jeg datt ned i snøen, og vi "kava" en del før vi kom tilbake med juletreet, men gud så moro vi hadde det. Det var tider det.

 

Jeg har alltid vært glad i bestemor, og det kommer jeg alltid til å være det. Jeg føler at jeg ikke er god nok til å vise det, men jeg prøver så godt jeg kan. Opp igjen om har vi krangla en del, men vi blir jo alltid venner igjen. Jeg var flink til å lure og skremme deg. Det var kanskje litt dumt gjort, men når man er liten vet man jo ikke bedre.

 

Da vi plukka blåbær en gang, lurte jeg deg trill rundt. Du pelte, og jeg holdt koppen. Jeg måtte jo klare å finne på noe tull som vanlig jeg. Stod og spiste mens du plukka for livet. Du kunne ikke skjønne hvor de ble av, og trodde det var hull i koppen. Men etter en stund så du meg, og munnen min. Da så du over alle blåbærene hadde "forsvunnet". Ops, busted.

 

Den gangen jeg skulle se om kose kaninen min kunne svømme, og sendte den nedover bekken. Skrek jeg så da jeg merka at den ikke kunne det, ogdu trodde jeg hadde skada meg. Men neida, super bestemor sprang etter kanina, og fikk hengt den opp på klessnora, så den fikk tørket. Kaninen står i kjelleren din, og der skal den stå til jeg gifter meg.

 

Da jeg var mindre var vi sammen nesten hver dag helt til jeg var fire, da var tiden inne for barnehage. Det skulle jo ikke jeg, så første dag i barnehagen, halv elleve, skulle jeg hjem. Da hadde jeg prøvd alt, og funnet ut at bestemor var mye mer morsom. Jeg visste jo ikke bedre på den tiden, og hadde ingen venner, ikke som jeg var med veldig ofte i hvert fall.

 

Senere i barndommen opplevde jeg at det var vanskelig hjemme og slitsomt på skolen. Det tok meg lang tid å lære å lese. Dette tok jeg veldig tungt, jeg ville gjerne lære det. Øvelse gjør mester, så da var det bare å øve og øve, en dag klarte jeg det.

 

Tiden etter jeg kunne lese, ble lettere. Jeg "gjemte" meg inn i bøker og glemte alt som var vondt og leit. Mamma gikk på skolen, var alenemor til to unger på sju og ett år, det gikk jo litt utover meg, så det ble ikke lettere av det. Har opplevd bedre stunder. Det ble bare verre.

 

Jeg gikk i storeklær, eller gutteklær, så mange syns jeg så feit ut, og da ble jeg det til en mobbe ting. Men jeg har aldri brydd meg, har heldigvis skjønt at hvis man ikke bryr seg, så vil de kutte ut med tiden. Jeg var annerledes, så nerd ut, hadde masse kviser og så feit ut, ikke rart at jeg ble satt annerledes på. Etter en stund skifta jeg klesstil, brukte kvisekrem og brukte mer tid på venner.

 

Til jeg var 9 – 10 år hadde jeg noe tunge tider, men det begynte å gå opp for meg at jeg hadde mye å være glad for. Jeg gjorde det bra på skolen, det gikk bedre hjemme og jeg fikk det bedre med meg selv.

 

Men jeg skjønte tidlig at faren min var en drittsekk. Jeg tørte bare ikke å si ifra til mamma om det. I dag har vi snakka om det, men vi har lite kontakt. Jeg syns det er greit, jeg orker ikke å bli såret mer, jeg har blitt så stor til at jeg kan ta egne valg. Og jeg har tatt mitt.

 

Med tider angrer jeg sikkert, men det er i dag jeg skal handle, jeg tror handler riktig i dag, men om jeg mener det samme om 10 år, er i igjen noe annet. Så langt i livet har jeg opplevd en del, og er sterk nok til å møte motgang, det har jeg jo allerede gjort, så har erfaring på det feltet, og nå vet jeg når nok er nok.

 

Selv om jeg har hatt en dårlig barndom, skal ikke dette ødelegge fremtiden min. Greit, kanskje andres blir det, men det skal ikke min. Jeg skal stå på helt til siste slutt, jeg nekter å gi meg. Jeg skal nå langt, uansett om jeg aldri har hatt noen god far. Ingen skal få knuse meg.