Min største frykt er kvikksand. Da mener jeg ikke amindelig synkende sand- selv om det er skremmende nok i seg selv. Nei, da mener jeg det å prøve å komme seg over noe, men ikke å klare det. Det at man kjemper som en gal for å klare det, men at det bare resulterer i at man bare synker dypere. Det å ikke komme seg videre, fordi man har satt seg fast på vegen. Det å ikke få til noe annet enn å stå stille. Det å være avhengi av andres hjelp for å komme seg opp. Det å vite at du snart vil drukne i problemet fordi ingen hjelper deg. Det å kjempe så hardt, men allikevel bare synke dypere, helt til man til slutt har tatt seg sand over hodet. Det er min største frykt.

I en fotballkamp er det viktig å holde hodet kaldt, som det også er om man en dag skulle sette benene fast i kvikksand. Det er viktig å prøve å løse oppgavene sammen, og ikke prøve å vinne kampen alene. Men om man så desperat vil vinne nettopp denne fotballkampen, kan det fort bli vanskelig å sende fra seg ballen om man ikke vet at spilleren som får den klarer å da den imot.

I arbeidslivet er det viktig å komme seg videre. Derfor er jeg redd for problemer som kan stoppe eller hindre meg i å gå dit jeg vil. Et problem som holder meg igjen, slik at jeg ikke kommer videre i arbeidslivet, kan være et handikapp, eller noe lignende.

Det å ikke komme seg videre i livet er noe jeg ikke har veldig lyst til å oppleve. Det er kanskje derfor jeg har kvikksand som min største frykt. Jeg har opplevd å få sand over hodet før, men det er antagelig ikke så mange som har gjort det.

Mennesker som sitter fast i et problem eller et handikapp, er de menneskene jeg synes mest synd på. Kanskje spesielt de som er født i kvikksand.