Hjertet, det banker. Det banker, det hjertet. Det fylles av rødt blod, nervene spenner seg, det er rødt og vilt. Hormonene fylles på, hjertet blir så bedrøvet av elskov. Det banker – for deg.

Men en dag skal hjertet dø

For fem bursdagskaker siden, var jeg forelsket i deg for første gang. Jeg elsket deg, jeg ville dø for deg, godeste deg. Ditt vakre navn ble skrevet overalt i skrivebøkene mine, med hjerter. Jeg fantaserte de villeste tanker om deg. Du var den godeste vennen min. Vi hang sammen dagstøtt, du og jeg. To skikkelige rampeunger var vi, ille var vi virkelig. Jeg dro til deg. Da døren sto foran meg, slo hjertet til. Det føltes som at huden på ryggen krøllet seg sammen, jeg gikk så sakte at jeg nesten gikk baklengs. Centimeter for centimeter hvor fingeren min strakte seg mot ringeklokka, var det minutt for minutt. I den siste centimeteren begynte jeg å innbille meg de verste tanker. Mister jeg deg? Deg, min godeste venn? Og så snudde jeg meg lynraskt. Der slo hjertet virkelig hardt, som et elektrisk sjokk. Du sto der med en is i den ene hånd. Intet ord kom. Jeg prøvde å løfte beina mine, jeg skulle gå. Men jeg løp som et ekspresstog på glatte skinner. Hjertet ble overbelastet av mange følelser på en gang. Man aner ikke hvor mange tårer jeg gråt på den dagen.

Dagen etter var det på skolebenken. Jeg overså deg, min godeste venn. Du slet med å få snakke med meg, men jeg ristet hodet og gikk bort. Jeg ville ikke bruke skriveboka mi. Den lå på pulten min, læreren ba meg åpne den, men til svar var det et tydelig nei fra meg. Du betraktet meg med hevet øyebryn. Uten å ane det, tok du boka fra meg. Jeg lette etter boka som en jaktende galning. Jeg måtte i en møte med læreren min. Jeg slengte mange stygge ord til en annen venninne i den tro at hun har tatt boka. På den endelige slutt av skoledagen ventet du på meg. Du sto ved porten, min godeste venn. Idet jeg ville snu meg, vinket du med boka mi. Jeg ble sint, veldig sint. Du unnskyldte deg og gråt. Jeg dyttet deg og gikk forbi. Da jeg snudde meg etter noen minutter, var du bak meg. Du trakk på skuldre og sa unnskyld. Jeg så en stund på bakken, og så nikket jeg. Du ga meg en klem. Hjertet ble atter en gang overbelastet. Jeg kunne ha klemt deg i en time, men vi måtte hjem.

År etter år frem til nå er vi fortsatt to godeste venner. Jeg ville dø for deg, jeg gjør det hver dag. Jeg skal aldri slutte å la hjertet banke for deg, men hvis den dør så lar jeg det dø for deg.

Alt for deg

Hjertet, det stilner. Det stilner, det hjertet. Det blekner uten rødt blod, nervene avspenner seg, det er blekt og taust. Den siste livsgnist forsvinner, all blod blir sugd ut av hjertet. Det dør – for deg.