Utgangspunkt i tekstene ”Stemmeseddel” av Harald Sverdrup, ”Borten Moe – ingen venn i nøden” av Ole Mathismoen og ”Grønt lauv i snyen” av Arvid Hanssen.

Hvordan skal landet vårt være? Dette er spørsmålet alle våre politiske konflikter kan kokes ned til. Debatten gjenspeiler seg i mediene hver dag, men også i kunsten vår; musikk, filmer, bøker og dikt. Listen er lang. Hva er egentlig Norge for oss – og hva er vi for andre? Er vi det landstrakte landet, med dype daler, tykke skoger, fjell som stuper ned i de vakreste fjorder og hav som slår mot kritthvite strender? Er dette vårt land? Eller er vi den rike velferdsstaten, med betongblokker, vindmøller, byer i vekst og oljeplattformer langs kysten? Hva ønsker vi å være?

Fire år har gått, og et nytt valg banker på døren. Partiet med den største lidenskapen for miljøet vårt synker på meningsmålingene – noe flere senterpartipolitikere ikke har noe imot. Kanskje er det Norges skjebnen å bli en sterkere oljenasjon, til tross for de verdiene vi kanskje må gi slipp på for å nå dette målet.

Verdiene som nå snakkes om er bildene vi har på vårt langstrakte land. Barndomsminner når man syklet fire i bredden langs grusveiene, for å hoppe fra trebygga og ned i kjølig saltvann. Minnene fra båtturer med bestefar, der skrei, sild, sei og lodde ble dratt opp fra det mørke havet med hvitt lekende skum, og minnet om den litt for store oransje redningsvesten, som føltes som et beskyttende skjold mot alle skumle tanker. Minnene om skyene som vinden formet, og lukten fra nyklipt gress i veikantene, og blomsterkranser av løvetann og rødkløver.

I tillegg til å være alt dette er Norge også er en sterk oljenasjon. Det er vår viktigste industri og inntektskilde. Spørsmålet er bare hvor lenge? Å utnytte seg av de ressursene man har tilgjengelig er muligens fornuftig, for olje er en vare som blir etterspurt nå. I disse dager. I årene framover; men i hvor mange år? Vi vet ikke når teknologien utvikler seg videre, og vår gullgruve utenfor kysten blir omgjort til en skraphaug uten verdi.

Boring i Lofoten- og Vesterålen er en het politisk debatt som med jevne mellomrom blusser opp. SP-politiker og olje- og energiminister Ola Borten Moe vil gjerne bore der allerede i år, noe SV standhaftig prøver å stå i mot. Deres ryggrad er likevel ikke den sterkeste, og selv om de prøver hardt å rette seg opp igjen, er ikke dette det enkleste. Etter åtte år med litt for mye middelmådig miljøpolitikk, svikter velgerne naturlig nok unna for unna, i takt med at ryggraden stadig krummes i motvinden.

Gullgruven utenfor verdens vakreste kyst står og venter på oss. Klar for og borres ut og rives inn på land, med Ola Borten i spissen. Enten det er i Barentshavet, på Nordpolen eller ved Jan Mayen. Vi må utnytte oss av ressursene nå, når oljen er en vare som fortsatt blir etterspurt. Men hva gjør vi når denne etterspørselen tar slutt? Hvor skal vi da tjene penger?

Tanker om reiselivs- og fiskerinæring er begge ideer som blusser opp hos de fleste. Men disse er begge avhengig av at vår kystlinje er inntakt. Er postkortene fra Norge fortsatt en kritthvit strand, med en snødekt bjørkeskog i bakgrunn, med grønt løv tittende fram som sikreste vårtegn; hvis det skjer en feil med en oljeplattform? Lofoten- og Vesterålen er kanskje en gullgruve med tanke på oljenæringen, men den er også en viktig turistattraksjon i Norge – tar vi risikoen på å miste den?

Svært mange andre nasjoner bygger sin reiselivsnæring på sin lokale tradisjon og kultur. I Norge er vi nødt til å gjøre det samme. Vakker natur er et pluss, men vil ikke veie tungt nok til å skape en inntektskilde alene. Vi er nødt til å ivareta vår kultur og tradisjon. Perlene i Nordland fylt med kystkultur ligger på rekke og rad; med rorbuer, handelssteder og tørrfisktradisjon. Et uhell i oljenæringen vil rive bort svært mange av disse perlene. Hvilken næring satser vi da på?

Harald Sverderup skrev i sitt dikt ”Stemmeseddel” om de vakre elementene Norge har vært fylt av. Han skrev blant annet om moseslag på berget, skog med et tjern i, om havets plankton og hvalens lyder, om sei og sil, og om seige, mørke hav med hvitt bølgeskavl. Den stemmeseddelen du leverer til valget som står på døren i år, vil være medvirkende spørsmål om for eksempel oljeboring i Lofoten. Det er opp til oss å bestemme hvordan vi ønsker at vårt land skal være. Tykke skoger, dype daler og høye fjell vil være robuste elementer. Men vår vakre kystlinje er den vi setter i skuddlinjen. Tar vi risikoen?

Barndomsminner og framtidsrettede tanker kan slås sammen. Spørsmålet er hvilke risikoer man tar, og hvordan valg som blir gjort. Risikoen for å ødelegge en framtidig næring er absolutt til stede ved en oljeboring nært viktige kulturminner. Men risikoen for å gå glipp av en viktig inntekt fra næringen vi har i dag er også der. Så hva gjør vi? Spørsmålet det igjen kokes ned til er: hvordan vil vi at vårt land skal være?

Kilder:

Mathismoen, Ole: ”Borten Moe – Ingen venn i nøden” (fra aftenposten.no, 16. januar 2013)

Hanssen, Arvid: ”Grønt lauv i snyen” (fra Vise i Stue, 1977)

Sverdrup, Harald: ”Stemmeseddel” (fra Lysets øyeblikk, 1985)

Alle kilder hentet fra heftet;

”Heldagsprøve for ST/MD Vg3, Hovedmål, onsdag 30. januar 2013”.