Normalt sett ville dette vært en historie om noe så fantastisk at du (mrk. leseren) ikke ville kunne legge fra deg dette arket. Normalt sett skulle det ha vært overnaturlige ting eller onde ting eller dumme ting eller gode ting i denne historien. Normalt sett ville det ikke vært meg som skriver den. Men det er det altså. Jeg antar det ikke er noe å gjøre med akkurat det.

Livet til Herbert Adriansen var bortimot så normalt som du kan få det. Hver morgen klokken syv pep vekkerklokken hans med fire svært ordinære pip. Hver morgen trykket herr Adriansen ned vekkerklokkeknappen, satte beina ned på gulvet, og reiste seg sakte opp. Deretter stakk han føttene inn i et par tøfler, størrelse førtito, før han plukket opp gebisset og taslet inn på badet. Badet til herr Adriansen var et slikt bad som du gjerne ser i ”bo bedre” – katalogen, et av de badene som er så anonyme at det er planter på bildene. Herr Adriansen trivdes svært godt med dette badet. Mens han stod på badet, plystret gjerne Herbert Adriansen en liten melodi til morgenstellet, før han tok på seg buksene og kneppet skjorten. Etter å ha strammet slipset og stukket inn gebisset, rettet han på tupeen, og gikk ned alle de fjorten trinnene i trappen. Nå ville du kanskje tro at herr Adriansen skulle spise frokost eller hente avisen, men slik var ikke herr Adriansen.

Herbert Adriansen gikk bort til vasken, satte proppen i sluket, og skrudde på springen. Dette er jo slett ikke så rart, men det neste vår gode venn nå gjorde, var å, og følg nøye med her, trekke ut proppen igjen! Herr Adriansen hadde nemlig bestemt seg for at han, han skulle slett ikke være normal. Derfor gjorde han én unormal ting hver eneste dag. Én eneste unødvendig og helt skrudd ting hver eneste, bidige dag. Det vår kjære herr Adriansen ikke var klar over, var at de fleste mennesker gjør slike irrasjonelle ting hver dag, uten å tenke over det. Det stakkars herr Adriansen ikke forsto var at han, i all sin alminnelighet, var svært unormal. Du synes kanskje dette er svært ulogisk? At det er mye mer normalt å ikke gjøre slike ting som herr Adriansen gjorde for nettopp å ikke være normal? Tro hva du vil, det er uansett ikke opp til deg å fortelle resten.

Herr Adriansen spiste ett eneste knekkebrød til frokost, før han tok på seg hatten og frakken. Så åpnet han døren, gikk ut, låste den igjen, og gikk ned fire trappetrinn. Når han hadde gått ned disse fire trappetrinnene, var han nede på gaten, og kunne velge om han ville gå til høyre, venstre, eller rett frem. Herr Adriansen gikk selvsagt ikke rett frem, for fortauet gikk langs en svært trafikkert motorvei. Herbert Adriansen gikk alltid til høyre, for han var veldig konservativ, og mente at høyre var veien å gå. Hvis dette hadde vært en normal fortelling, hadde herr Adriansen nå tatt til venstre. Det gjorde han ikke.

Herbert Adriansen gikk femtitre skritt til høyre, så fem trappetrinn opp, også til høyre, før han ringte på, tok av seg hatten, og ventet.

Normalt sett ville døren ha åpnet seg etter tjuefire sekunder. Denne dagen åpnet den seg etter tjuefem. Herr Adriansen tenkte ikke så nøye over dette. Han hadde nok med å stirre på den som åpnet døren. Vanligvis pleide fru Amanda Darwin å åpne døren. Hun hadde nok ikke valgt det etternavnet selv, for hvis hun kunne ha valgt et etternavn ville det ha vært ”Juks”. Spør meg ikke hvorfor.

Denne dagen, derimot, åpnet ikke fru Darwin døren. I dag var det en svært ung, og svært pen (etter mine begreper), mann som åpnet for herr Adriansen. Herbert Adriansen ble så klart veldig paff, for han var jo tross alt vant til fru Darwin. Likevel klarte han å bukke og smile som alltid, for han var jo en herre, og herrer oppfører seg alltid presist og høflig.

Nå tror jeg det er på tide å informere om yrket til herr Adriansen. Herbert Adriansen var en ambassadør. Det betyr at han fikk bo i utlandet, være med på mange fine sammenkomster med kaviar og champagne, og si svært mange uintelligente ting, men likevel virke intelligent. Herr Adriansen likte jobben sin veldig godt. Ikke fordi han var særlig flink eller god i jobben, men fordi den hadde så mange fine frynsegoder. Frynsegoder er gode ting som følger med jobben. Han hadde en god pensjon, mange fine biler, og et hav av kaviar. For en mann med gebiss på godt og vell seksti år er det veldig bra. Han kom på jobb klokken åtte, og gikk klokken fire. Midt i mellom disse to klokkeslettene hadde Herbert Adriansen en pause på omtrent to timer. Ifølge mine kilder var det det eneste omtrentlige og uvisse i hele Herbert Adriansens liv. Alt annet, ja selv dødstidspunktet hans, var nøyaktig regnet ut. Herr Adriansen var en mann av få ord og mange tall. Mens du leser dette, tror herr Adriansen at det er tjuetre år, syv måneder, tretten dager, ni timer, femtien minutter og femten sekunder til han skal dø. Det er feil.

Til lunsj spiste Herbert Adriansen fisk. Fisk er nemlig sunt for hjertet, og dessuten ganske godt. Det synes kanskje ikke du, men herr Adriansen syntes det. Som ung forfatterspire og intellektuell, er jeg skarp nok til å ikke begynne å diskutere fisk med leseren. Bare så du vet det.

Når arbeidsdagen er slutt, går Herbert Adriansen ut døren, og fem trappetrinn ned til gaten. Femtitrekritt til venstre for ham, og opp fire trappetrinn til venstre, er hans egen inngangsdør. Herr Adriansen vet det ikke selv, men om ti sekunder vil han ta sitt livs viktigste valg. Han kan gå enten til høyre, venstre, eller rett frem. Han går selvsagt ikke rett frem, for langs fortauet går det en svært trafikkert motorvei. Han pleier å gå til høyre, for herr Adriansen er svært konservativ, og mener at høyre er veien å gå. Hvis dette hadde vært en normal fortelling, hadde Herbert Adriansen fortsatt å ta til høyre. Det gjør han ikke.

Herr Adriansen ser fru Amanda Darwin til venstre for seg, og skynder seg for å komme bort til henne. For første gang i hele sitt liv går Herbert Adriansen til venstre. Han inviterer fru Darwin, som slett ikke er noens ”fru”, hjem til te. Amanda Darwin takker ja, og vil takke ja gang på gang, helt til begge har gitt sitt endelige ”ja” foran mange vitner en solskinnsdag om ett år, tre dager, to minutter og ett sekund. De vet det ikke selv, men om nøyaktig tjuetre år vil herr Adriansen forstå at han har regnet feil, og ikke vil dø før om tjuefem år, tre måneder, sytten dager, fire minutter og femtini sekunder. For Herbert Adriansen har tatt feil, han er ikke en mann av få ord og mange tall. Herbert Adriansen er normalt unormalt normal, akkurat som alle oss andre, som har en like sterk oppfattning av oss selv og omverdenen.

Hvis dette hadde vært en normal fortelling, hadde du sittet igjen med et fantasiunivers og illusjoner om hva som er rett og galt. Hvis du gjør det, har jeg feilet. I all min normale trang til å være normalt unormal. Jeg antar det ikke er noe å gjøre med akkurat det.