Når jeg for noen dager siden var på besøk til noen venner i Bergen, kom jeg over en annonse i Bergens Tidende. Det var en konkurranse for ungdom som handlet om norske verdier. Jeg satt på venterommet på et legekontor, og når vi skulle gå, rev jeg diskret ut annonsen og smettet den raskt ned i lomma. Nederst på annonsen var det en rekke spørsmål som endte i det ene, store spørsmålet; er det i det hele tatt noe vits å snakke om ”norske verdier”. Vel, er det det?

Nå som jeg sitter og leser over den igjen, merker jeg underlige følelser som blir vekket i meg. De sier at Norge er verdens beste land å bo i. Men at vi har flest antall overdosedødsfall. Så da kan man kanskje ikke påstå at Norge er et så fantastisk land. For ut i fra statistikken sier det jo at folk er ulykkelig i dette landet. At vi er dumme. Og at vi liker dop. Og at vi ikke nøler med å ta en litt for stor dose heroin når det blåser som verst i seilene. Det høres kanskje litt ufølsomt ut. Faktisk så er det ganske ufølsomt. Men man kan nesten ikke påstå at Norge er så bra. La oss innse det, det er bare en illusjon. Vi har blitt fortalt det siden barnehagen. Vi er så heldige at vi bor i dette fantastiske landet. Vi er på toppen av listen av de rikeste landene i verden, vi har en frihet som få andre nasjoner kan påstå å ha, OG vi får uendelige mange muligheter her i livet. Vi kan gjøre hva vi vil. Vel, den muligheten kastes ut av vinduet så snart vi begynner å selge, og kjøpe, store mengder dop på gata. Det er ikke noe de forteller oss på skolen. Rikdommen har rett og slett gått til hodet på oss. Vi hører at vi er så rike, men føler oss ikke så rike likevel. Tyr til dealing i et håp om å bli så fulle av penger som vi blir fortalt at vi kan bli, og ender opp i en hemma statistikk over overdosedødsfall. Oi for et herlig land.

Så står det om klima. Jeg ser ut av vinduet, og ser en fantastisk natur. En natur vi nordmenn er særdeles stolte over. Vi fryder oss over og både lese og høre om at Norge igjen har blitt kåret til et at verdens vakreste landskap. Vi elsker følelsen vi får over at kunstnere over hele verden kommer til vårt grønne rike for å oppsøke det trollskpregede lyset, og blodet vårt bruser over av nasjonalromantiske følelser. Og utenfor landet vårt et vi kjent som store klimaforkjempere. Vi kjemper for mindre CO2 utslipp, vi ønsker at store industriland skal legge ned sine store kraftverk, og utad virker vi som reneste St. Maria i klimaverdenen. Skogenes vokter.

Så leser jeg i avisen; enda en regnskog er grotesk massakrert. For hva? Jo da, vi så edle nordmenn trenger jo golv. Et flott golv av eksotisk treart, som gir oss muligheten til å sole oss i glansen av de lange, beundrende blikkene vi får av våre så gode venner, som motvillig viser et hint av sjalusi som vi så desperat streber etter. Og oljen. Det er jo derfor vi er så rike. Vi har plenty av olje ut i sjøområdene våre, og vi nøler ikke med å bruke dem. Og som jeg har skjønt det, er olje veldig klimaødeleggende. Men er dette noe vi tenker så veldig over? Virker ikke sånn. Vi trenger jo penger. Vi trenger at andre land skal vite at vi har det så forferdelig bra. Forferdelig. Vi fokuserer på resirkulering. Og det å ta ut stikkontakten til mobilladeren når vi ikke bruker den. Men olje, det må vi jo bare ha. Kan ikke tenke oss noe annet. Vår stolthet.

De spør om globaliseringen utfordrer norske verdier. Og det gjør den nok. Jeg mener, det at vi så inderlig ville kjempe for klimaet endte ikke som vi forventet. Det ble snakk om global oppvarming. Og siden vi alltid vil framstå som de smarte som tenker framover, tenker realistisk, så måtte vi jo stille oss i fronten for å endre andre lands oppfattning av problemet. Vi ønsker alltid våre kommende generasjoner det beste utgangspunktet de kan få, og begynte derfor å reklamere på tv, radio og aviser for å få fram budskapet; tenk grønt. Skyll, brett, stapp. Og alt gikk jo så bra. Men så ble det opplyst om at olje var en stor miljøtrussel, og alt gikk i grus. Og nå fortsetter vi vårt miljøarbeid for å skjule det faktum at vi ignorerer oljeadvarslene. Vi greier bare ikke å gi slipp på vår største inntektskilde. Og så lenge andre land forandrer sine livsstiler, så har det jo kanskje ikke så mye å si om vi fortsetter med litt oljepumping, har det vel? Våre verdier tryner hardt på grunn av dette. Vi spiller et dukkehjem, der vi utad er så perfekte, og har skapt en fasade for å skjule våre indre hemmeligheter.

Og så kriger vi. Masse. Vi vil gjerne ha det til at vi ikke gjør det. Vi er et fredlig land. Angriper ikke andre nasjoner, vinner fredspriser, prøver å forene land som i flere tiår har kranglet så busta fyker. Vi høres jo ut som noen forbanna skjønnhetsdronninger der vi står. ”Norge, ditt spørsmål er; hva er ditt største ønske?”. ”Jo, jeg ønsker at vi skal finne mer olje. Jeg vil også at vi skal kunne styrke vårt vakre land og rike”. ”Og ja, world peace”. Jeg kan se det for meg.

Det som egentlig er problemet er at vi bare greier ikke stå og se på at andre sloss. Vi har soldater mer sultne etter krig enn en saftig burger, og et militært overhode som så gjerne vil ha noe å være stolt over. For om vi ikke hadde sendt våre soldater til andre land for å krige, hadde de vel egentlig ikke hatt noe å være stolte over. For la oss innse det, Norge er et veldig lite actionfylt land. Noe vi absolutt skal være glade for, som de fleste sikkert er. Men det betyr soldater som kjeder seg, som igjen betyr soldater som må til andre land for å kunne tilfredsstille sin krigshunger. De sier vi må sende våre soldater nedover til Afghanistan for at vi må hjelpe til. Vi må kjøre på slik at det kan bli fred. Men det vil vel egentlig aldri bli fred, for å være ærlig. Og det vi gjør er bare å bidra til mer krig. Vi hjemme i Norge får ikke vite hva som foregår der nede. Men de lar oss tro at norske soldater er harmløse. My ass, tror jeg ingenting på. Ingen er harmløse i krig.

Så for å svare på spørsmålet, så må jeg si nei. Vi har ikke verdier å ta vare på, for de er ikke ekte verdier så lenge vi trosser dem. Vi burde ta vare på dem, men hele vitsen med verdier forsvinner når de ikke følges. Vi lever ikke etter våre verdier. Jeg har aldri vært veldig engasjert i politikk, og kommer vel ikke til å bli det heller. I hvert fall ikke før jeg blir moden nok til å gidde å ta et standpunkt. Jeg har sterke meninger. Jeg må jo ha det, nå som jeg sitter og skriver at norske verdier bare er en eneste stor vits. Men faktum er at jeg irriterer meg. Irriterer med over at Norge liksom er et så fantastisk land. Ofte synes jeg det. Det er godt å bo her i Norge. Men vi er fake. Vi faker et herlig samfunn, som tydelig har sine mørke sider. Vi faker at vi virkelig bryr oss, når vi faktisk ikke gjør det. Vi bryr oss så lenge det handler om hvordan andre land oppfører seg. Om dette er gode verdier å ta vare på, vil jeg ikke engasjere meg.