Tenk deg at du sitter i et klasserom, du har norsktentamen, det er halvkaldt i klasserommet og... du kommer ikke på NOE å skrive. Du føler at ingen av oppgavene som står på oppgavearket passer til det du har tenkt å skrive. Du hører all klikkingen fra pc'ene rundt deg. De andre skriver som om de aldri skulle ha sett et tastatur før! Men jeg, jeg sitter å tenker fremdeles.

Jeg spiser litt sjokoladekake. Håper det hjelper. Skyller ned med litt farris og prøver å tenke igjen. Jeg tenker lenge, og kunne etter hvert ønske at farrisen min ikke var en farris, men en iskald cola. Jeg kunne virkelig ha trengt en cola nå. Før jeg skulle legge meg i går kveld fikk jeg en knute i magen. Jeg tenkte ” Å nei, det er jo faktisk norsktentamen i morgen”, Den knuten forverret seg vel egentlig når jeg våknet i dag tidelig og mamma stod foran meg å maste om hvor bra jeg måtte gjøre det og at jeg måtte ta meg lang tid på tentamen i dag.

Når vi snakker om knuter i magen, så kom jeg akkurat på at det jeg faktisk har skriveknute. Det er Problemet mitt i dag. Ja! Dette kan være begynnelsen på noe! Knute! Det passer jo perfekt til oppgavene!

To rundstykker senere sitter jeg fremdeles og tenker. Var dette virkelig rett oppgave? Skal jeg skrive om en skriveknute? En skriveknute er jo ikke akkurat en kommunikasjonfeil som kan oppstå på en båt i havsnød som prøver å kalle på kystvakten, og kystvakten oppfatter det som om de har det helt fint. En skriveknute er jo ikke akkurat som  når en linedanser får knute på linen sin tjuefem meter over bakken, faller ned og brekke alle beina. Nei. Det blir kanskje ingen actionhistorie, men en skriveknute er allikevel en slags knute.

Da har jeg fastslått at jeg skal skrive om. Ja hva var det jeg skal skrive om? Hva er egentlig en skriveknute? Jeg kan si at jeg skal skrive om at jeg ikke klarer å skrive noe. Eller så kan jeg si at jeg skriver om ingenting. Det blir nesten som å skrive om luft som ingenting eller å skrive om luft som en gass blandet med vanndamp, forskjellige forurensende stoffer og små partikler, om jeg nå bare visste hva partikler var. Jeg har egentlig ikke klart å følge så mye med i naturfag dette halvåret. Jeg har liksom hele tiden tenkt ”Jeg skal ta en skikkelig krafttak i «naturfagen»  neste uke, jeg har bare hatt en dårlig start”. Dessverre utsetter jeg dette krafttaket uke til uke, og starten begynner snart å bli til en slutt.

Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om. Jeg skulle skrive om en skriveknute. Jeg må vel snart begynne å skrive om denne skriveknuten, eller så blir det akkurat sånn som «naturfagen», at begynnelsen fort blir til en slutt. Vel, en skriveknute er vel egentlig en knute som knyter seg i magen hvis du gruer deg til noe, ikke får noe til, eller at du rett og slett bare har spist noe du ikke tåler. Jeg sitter forresten nå og ser på et stratospapir der det på utsiden er bildet av en ku som har gomlet i seg kanskje litt for mye stratos. Under kuen står det ”lett, luftig og porøs” Dette er typisk mat som kan få en til å føle seg litt uvel i magen, noe som vil si at denne kuen snart ville komme til å få en voldsom knute i magen! Innholdet i denne sjokoladen er jo bare dårlige stoffer som sukker, tørrmelk, kakaomasse, salt og mye mer. Egentlig visste jeg alle ingrediensene fra før av. Fordi jeg for cirka to år siden var på leirskole med klassen, der vi selvfølgelig måtte oss klokken ni. Jeg og romkameratene mine hadde puttet i oss så mye cola at det var umulig å få sove. Dermed bestemte jeg meg for å pugge ingrediensene i både sratos og cola. Hvis du vil kan jeg godt ramse opp innholdet i cola, men det ville være å gå alt for lagt ut på viddene. En ting jeg kan si er iallfall at jeg ikke har drukket like mye cola og spist like mye stratos etter den kvelden jeg leste hva cola og stratos faktisk inneholder.

Nå har jeg spilt to runder med kabal, og sitter å irriterer meg over at ingen av de går opp. Jeg vet ikke om jeg har lov til å spille kabal på tentamen, men jeg har erfaringsmessig funnet ut at det ikke er særlig smart å spørre hvis du er i tvil om du får lov til noe. Som for eksempel den gangen jeg hadde barnevakt og vi skulle være så snille å spørre om å få se en film der aldersgrenser var høyere enn min alder. Etter den gangen har vi aldri spurt noe mer om det, og jeg har sett mange filmer som har aldersgrense over min alder. Jeg har opplevd mange episoder som forsterker setningen ”Er du i tvil om du får lov til noe, ikke spørr”! Men disse skal jeg ikke ramse opp nå. For nå ser jeg at jeg faktisk har skrevet over to sider, som var minimum for stilen vi skulle skrive. Nå er jeg veldig stolt over meg selv siden jeg har klart å skrevet en utfyllende tekst om ingenting. Jeg har riktignok forvillet meg inn på store vidder, men det er jo faktisk det man skal ha med i en essay, som jeg har skrevet. Samtidig kjenner jeg at jeg får en stor knute i magen. Dette er enten fordi jeg har spist allt for mye sjokoladekake, eller så er det fordi jeg er i tvil om denne stilen er god nok for en femmer! Eller om den i det hele tatt er god nok for ikke å få stryk. Dette er tross alt første gang jeg skriver en essay, så om jeg har husket alle kriteriene, vet jeg ikke. Jeg tror jeg leverer den inn, så får norsklæreren gi sin dom!

Vi snakkes!