OL er i gang igjen. I år er det 108-års jubileum og lekene er tilbake hvor de startet. Nemlig Athen i Hellas. Mange var bekymret for at anleggene ikke skulle bli ferdig i tide. Kun få måneder før åpningsseremonien, var det fortsatt mange halvferdige arenaer rundt om i Athen. Men på et eller annet mirakuløst vis klarte de å holde tidsfristen.

Den 14. august brakte det hele løs. Det startet bra for vertsnasjonen når to av deres fremste medaljehåp, Konstantinos Kenteris og Katerina Thanou, allerede før OL ikke møtte opp på dopingtesting. Det har jo vært flere dopingavsløringer under OL, og det viser seg at vektløfting er den grenen hvor det er flest. Jeg blir forbannet når jeg hører om doping. Det tar bort noe av gleden ved slike idrettsarrangement. De som er dopingfrie og fortjener å vinne, blir utklasset av de som doper seg.

Selv om doperne blir avslørt i etterkant av konkurransen synes ikke jeg det hjelper. Den som da overtar medaljen får ikke den samme opplevelsen, og blir ikke husket og hedret like lenge. Det er noe annet å få medaljen hengt rundt halsen på toppen av pallen mens nasjonalsangen runger ut over høyttaleranlegget og fedrelandets flagg heises, enn å få den i et brev i posten...

OL vil si to uker i helvete for de som ikke kan fordra sport, eller to uker i lykkerus for de sportsfrelste. Jeg for min del heller litt mer mot den andre gruppen, og har sett fram i mot at TV-programmet skulle bli fullpakket av masse forskjellige sporter, både til lands og til vanns, i en liten tid framover.      

Så langt i lekene har jeg fulgt mest med på sandvolleyball. Jeg synes det er fabelaktig å se hvor rask reaksjon de har og hvordan de klarer å fange opp de, for meg, umulige ballene som motstanderne serverer dem. Det blir også ekstra spennende og morsomt når de norske lagene gjør det så bra.

Diskusjoner om de kvinnelige sandvolleyball-spillernes ”drakt” har det vært mange av. Den består av bikinioverdel og en meget liten underdel, som formene tyter ut av. Herrenes antrekk består av en shorts til midt på låret og en T-skjorte uten ermer. Grunnen til at damene har så minimalt med klær på er sannsynligvis fordi dame-sandvolleyball ikke er på langt nær så spennende å se på som herre-sandvolleyball, og at det trekker mer publikummere, da mannlige, til tribunene når det er noen vakre kvinnekropper å se på. Dermed tjener arrangørene mer penger på damekampene, og damene får kanskje flere sponsorer. Noen sier det er naturlig at jentene spiller i bikini fordi sandvolleyball er en strandsport. Da mener jeg det er vel så naturlig at guttene spiller i bar overkropp. Det er jo som regel deres antrekk når de er på stranda.

To av de norske sandvolleyball-utøverne, Jørre Kjemperud og Vegard Høidalen, har blitt anklaget for å være usportslige og for å psyke ut konkurrentene sine. Det har det vært mye oppstyr i media om. Høidalen er regnet for den mest rappkjefta av de to, og i en av deres OL-kamper fikk han to røde kort på grunn av at han var stygg i munnen og hissig mot både dommer og motspillere. Dette synes ikke jeg noe om. I denne sporten skal det ganske mye til for å få et kort, og når man da presterer å få to stykker og i tillegg bli buet på av publikum, er det noe galt! Sport er til for at man skal ha det morsomt, ikke for å skape dårlig stemning for de som spiller og ser på. Det er noe som heter ”tap og vinn med samme sinn”...

Turn er også en gren jeg blir har fulgt litt med på. De som holder på med det må ha en utrolig vilje og styrke. Jeg blir mest imponert over ringene, hvor de virkelig viser sin enorme kraft. De heiser seg opp og snurrer sakte rundt, ”står på hendene” og lignende. Man ser hvordan kroppen skjelver, og hvordan de vrir ansiktet i grimaser på grunn av kraftanstrengelsene som må til for å klare å gjennomføre øvelsen. Det er helt utrolig hvor sterke de er!!

Så langt i dette OL har Norge vunnet 5 gull og 1 bronse. Olaf Tufte (roing), Gunn Rita Dahle (terrengsykling), Siren Sunby (seiling, europajolle)  Eirik Verås Larsen (K1-1000 meter) og Andreas Thorkildsen (spydkast) er de flinke idrettsutøverne som har gått til topps. De fire førstnevnte var favoritter i sine øvelser. Andreas Thorkildsen derimot, var en gledelig overraskelse. Bronsen tok Eirik Verås Larsen sammen med Nils Olav Fjeldheim i K2, omtrent en time etter at han padlet gulløpet. Det står det respekt av spør du meg!!!

Olaf Tufte, som regnes som en ganske tøff fyr, brast i gråt under prisutdelingen. Gulltårene strømmet på når nasjonalsangen ble spilt, og det norske flagget ble heist til topps i flaggstanga. Det er ikke ofte at man ser en mann som Olaf Tufte gråte. Det sier noe om hvor stort OL-gull er for de som konkurrerer om det. De legger ned utallige timer med trening for å nå sitt mål, og kjemper så hardt at det verker i hele kroppen når det gjelder. Dessverre er det bare en som kan vinne, og få æren av det det vil si å vinne et OL-gull. Alle de som er med i et OL fortjener anerkjennelse. Bare det å innfri de kravene som gjelder, er en stor prestasjon!!

For meg står OL først og fremst for idrettsglede, og noe som fører verden tettere sammen. Under to uker er alles øyne rettet mot et sted. Og de som alle ser på, er mennesker som har viet sitt liv til å bli best mulig i en idrett. De er forbilder for mange, både unge og gamle. Og når de vinner en konkurranse, blir de sett på som helter i hjemlandet. Jeg synes OL er en flott måte å belønne idrettsutøverne på. De blir satt i fokus, og hele verden følger med på dem og deres prestasjoner. Det er noe de virkelig fortjener!!