Kjærleiken er som en tapt kunst. Den har spilleregler som få forstår, og det er ikke lett å skjønne seg på den heller. En tid kan være fantastisk, for så å forsvinne like fort som den kom. Den kryper seg inn på hver enkelt, eller stormer på som den mørkeste storm. Ingen vet hvor den oppstår, og ingen vet heller hvor den forsvinner. Den bare oppstår og visner bort. Slik er det ikke i alle tilfeller. Mange lever med den man elsker og har elsket sitt lange liv. Men, dette oppstår ikke for enhver.

Man kan treffe den mest fantastiske jenta eller gutten. Hun kan sitte på en benk, eller gå rundt i parken med de fine skoene sine eller for såvidt den fine dongribuksa sin. Hun kan snu seg og blafre med håret slik som du aldri har sett noen gjøre. Tennene viser, og det går et djupt stikk i deg som vekker følelser som ingen riktig kan forstå, foruten den personen som opplever den. Jenta kan ignorere deg, og gjøre at du føler at du ikke er verdt noe. Da går man rundt og tenker; «Gjorde jeg noe galt? Hadde jeg feil skjorte eller genser på meg?» Dette er noe som mange sikkert opplever. Eller kanskje man tenker på hvordan håret ser ut. Alt dette er med på å så tvil i en persons tanker. Tanker som hele tiden sitter inne og som er vanskelelig å dele med andre. Kjærligheten kan deles mellom flere. Man kan snakke om den, få råd, kanskje gråte på en skulder. Mange har hørt uttrykket, eller deler av det; «det finst mange fisker der ute i havet». Hvilket hav? Atlanterhavet? Det er mange som ikke finner dette havet. Er det et hav som hele tiden eksisterer der ute? Skal man hele tiden fiske etter den store premien? Dette havet er i såfall så dypt at mange ikke finner frem i de store understrømmene. Det virker faktisk som at disse strømmene gjør man forvirret og enda vanskligere å finne frem.

Kjærligheten kan deles i mange ulike grener. Det kan vere at man er glad i familien, for det er en slags kjærlighet. Men, de fleste assosierer kjærligheten med to personer som finner tonen,og deler livets glade lyster med en kopp kaffe på en bar eller restaurant. Det er mange som ikke finner denne tonen. Er det slik at for noen er denne tonen altfor lys? Eller er den altfor mørk? Burde hver enkelt gå rundt med en stemmegaffel som gjør at man finner den riktige lyden? Når mange synger er det slik at man synger falskt. Er det slik i kjærligheten, at man har en tone som er falsk gjør at forhold oppløser seg som dugg for solen? Dette er ikke lett å finne ut av. Da hadde man nesten fortent Nobelprisen for kjærligheten. En pris som nesten er umulig å vinne, dersom man ikke er synsk eller har andre evner.

Men hva med Amor? Har han hele tiden de riktige pilene når han er ute på tokt? Treffer han alle de han skal treffe. Når man ser på alle de som går fra hverandre skulle man tro at Amor skjøt med løskrutt eller noe sånt. Ta for eksempel en to stykker i en park. Da flyger Amor rundt med sine to vinger, sikter og skyter for å treffe. Kan det være slik at han er litt uheldig når en mann må bøye seg ned for å knytte skolissene sine, og heller treffer en helt annen person? Igjen må man nesten ha en Iq, eller doktorgrad i kjærlighet for å forstå seg helt på dette gamle fenomenet som har vært siden Adam og Eva.

Mange går rundt og irriterer seg på personer som er sammen med andre. Er dette bare misunnelse, eller er det fordi man har en indre følelse der hatet for personen vokser? Ikke lett å si i en så hektisk verden. Noe av det vanskligeste med kjærligheten er å få den oppmerksomheten som man føler man fortener fra en spesiell person. Må man nesten hoppe fra 15. etasje for å vekke personen til live? For å få han til å inse at personen faktisk liker den andre?

Så har vi problemet med personer som man går forbi på gaten. Det kan være den vakreste eller søteste personen man noen sinne har sett. Når man har gått forbi denne personen kan det være vanskelig å snu og gå tilbake for å veksle noen ord. Dersom man gjør dette kan det personen være mange meter borte, og det er vanskelig å finne personen igjen. Kjærligheten er som et sår man aldri håper å få, fordi at mye kan gå dårlig, men likevel tørster vi etter den. Ikke minst for å oppleve den, men også bevare den. Kjærligheten er spesiell, og den vil alltid være en viktig side ved livet.